Publisert på nettstedet Posle, 13. mai 2026. Av Vlad Gagin (Artikkelen er sterkt forkortet av oss. Oversetters merknad)
Russisk rap har de siste åra endra seg i en overraskende retning. En sjanger som tidligere var prega av outsider- og anti-autoritære holdninger, har i økende grad begynt å uttrykke støtte til «tradisjonelle verdier», politi og staten. Spørsmålet er hvorfor dette skiftet – særlig etter 2022 og krigen i Ukraina – har ført til en gjenoppblomstring av såkalt «patsansky rap», en gateprega rapstil med hypermaskuline og kriminelle uttrykk, og hvordan dette henger sammen med krigen.
På 1990- og tidlig 2000-tall var russisk rap stort sett løsrevet fra staten. Etter hvert som sjangeren vokste og autoritære politiske strukturer ble sterkere, begynte staten også å påvirke og integrere rap i mainstream-kulturen, blant annet gjennom TV-prosjekter og kjendiser som viste lojalitet til Putin. Noen artister, som Timati og Roma Zhigan, utvikla tydelig pro-statlige profiler, mens andre, som Oxxxymiron, tok avstand og seinere emigrerte etter å ha kritisert invasjonen av Ukraina.
Etter 2010-tallet utvikla russisk rap seg i en mer eksperimentell og kunstnerisk retning, og den gamle «gate-rapen» mista betydning. Men rundt 2020 kom en ny bølge tilbake: en moderne versjon av «patsansky rap» som fortsatt handler om kriminalitet, rus og gatekultur, men som nå ofte også kombinerer dette med patriotisme og ei mer positiv holdning til staten og sikkerhetstjenestene.
Artister som Friendly Thug 52, Macan og ICEGERGERT viser dette skiftet på ulike måter. De kombinerer ofte historier fra kriminelle miljøer med budskap om lojalitet, tradisjonelle kjønnsroller og nasjonal identitet. Noen uttrykker også åpen eller indirekte støtte til staten og sikkerhetsapparatet, mens andre framstår mer tvetydige, men bruker likevel statssymbolikk og patriotiske temaer.
Krigen i Ukraina har forsterka denne utviklinga. Den har økt den politiske polariseringa og gjort det mer vanlig at rappere – også tidligere apolitiske – begynner å inkludere politiske og ideologiske referanser i musikken. Samtidig blir det tydelig at åpen propaganda ofte ikke fungerer kunstnerisk, mens mer subtile former for patriotisme i musikken kan være mer kommersielt vellykka.
På den andre siden finnes det også artister som forsøker å kombinere kunstnerisk refleksjon med politiske temaer, som Boulevard Depo og John Garik. Her blandes ofte filosofi, ironi og ideologi, og patriotiske uttrykk brukes noen ganger mer som stil eller provokasjon enn som ren overbevisning.
Man ser også en klar forskjell mellom russisk og ukrainsk rap under krigen: i Ukraina er rap ofte mer direkte og krigsretta, noen ganger laget av artister som sjøl deltar i kampene.
Russisk rap i dag ikke lenger bare er en motkultur, men i økende grad et område der stat, krig, identitet og kommersiell musikk smelter sammen – og der «street-rap» har fått en ny, mer politisk og patriotisk form enn før.