Samtale mellom Arthur Borriello og Hanna Perekhoda om den ukrainske og europeiske venstresida og krigen i Ukraina, internasjonal solidaritet, osv. Fra Links, 16. november 2023. Først publisert i Politique Revue de Débats. (Vi fant artikkelen i marxistarkiv.se. Oversetters merknad)
Hanna Perekhoda er ukrainsk, historiker og venstreaktivist. I 2013 starta hun studier i statsvitenskap i Lausanne. Fra Ukraina og Sveits observerer hun mangfoldet av synspunkter den europeiske venstresida har inntatt om krigen i Ukraina. Og det bildet hun maler av denne venstresida er langt fra smigrende.
Kan du si noe om venstresida i Ukraina? Hva består den av?
Hanna Perekhoda: Den tunge arven fra sovjetperioden gjør det ikke enkelt å kalle seg venstre, for ikke å si å kalle seg sosialist, i Ukraina og generelt i den tidligere sovjetiske sfæren. Sosialisme er en diskreditert ideologi i denne delen av verden; den assosieres generelt med folkemordspolitikken under Stalintida, nasjonal undertrykkelse og politisk terror. Arven fra sovjettida kompliserte også alle tanker om arbeidernes, eller noen annen samfunngruppes, sjølorganisering, da alle forsøk på kollektiv handling ble undertrykt i tiår. Og så kom 1990-tallet med den uhindrede kapitalismen, som definitivt forvandla Ukraina til en form for branntomt når det gjaldt kollektiv forsvar av sosiale rettigheter og kollektiv mobilisering, det arbeidende folkets evne til å organisere seg og forsvare sine rettigheter – noe som ikke begynte å endre seg før 2013 med Maidan-revolusjonen. Noen partier fra den institusjonelle venstresida eksisterer ikke for øyeblikket i Ukraina, fordi etiketter som sosialisme og kommunisme har blitt tatt i bruk av ultrakonservative nostalgikere av Sovjetunionens storhet som et imperium, av pro-russiske krefter. Bortsett fra mangelen på venstre i institusjonell politikk finner vi interessante initiativ nedenfra – feminister, miljøaktivister – «den nye venstresida» som den kalles, det vil si en demokratisk og anti-autoritær venstreside. Siden begynnelsen av den russiske invasjonen i 2022 har disse organisasjonene spilt en viktig rolle. Jeg vil til og med si at de har blitt sterkere. Alle disse organisasjonene deltar i ukrainernes kollektive motstand mot okkupasjonsstyrkene: væpnet motstand, men også sivil ulydighet. Organisasjonen jeg tilhører, Sotsialnyi Rukh (Sosial bevegelse), bygger på prinsippet om demokratisk sosialisme; vi er imot regjeringas nyliberale og antisosiale tiltak. Vi samarbeider med fagforeningsaktivister for å gi juridisk støtte i arbeidskonflikter til lønnstakere som kjemper for sine sosiale rettigheter i en situasjon med krig. Vi prøver også å utøve internasjonalt press for at Ukraina skal overholde sine forpliktelser når det gjelder arbeidsrett. Vi oppfordrer også våre venner rundt om i verden til å også utøve press, kreve militær, økonomisk og diplomatisk støtte til Ukraina som nasjon, slik at den kan forsvare seg, samtidig som vi er imot at denne støtte skal få en nyliberal og antisosial karakter. Vi kjemper også for at Ukrainas utenlandsgjeld skal bli kansellert. Med andre ord kjemper vi ubetinga for at Ukraina skal seire i denne aggressjonskrigen, men vi støtter ikke opp om den nyliberale politikken vår regjering fører. Heldigvis har vi i Ukraina, i motsetning til i Russland, muligheter til å drive den typen arbeid, også i krigstider.
Ser du motsetninger innafor venstresida eller mer en hellig allianse i denne splittede situasjonen?
Hanna Perekhoda: Jeg mener at krigen har ført til at alle former for spenninger og motsetninger som kan ha eksistert tidligere, har bleknet bort. I denne situasjonen har vi faktisk mye mer til felles med andre deler av venstresida enn det vi er uenige om. Innenfor venstresida samla alle tendenser – anarkister, demokratiske sosialister, antifascistiske aktivister, alle bortsett fra stalinistene – seg allerede før invasjonen, fordi mange innså at en ny militær aggressjon sannsynligvis var i vente. Hvem skal melde seg til hæren, hvem skal bli igjen og ta seg av logistikk og humanitær hjelp? Rollene ble fordelt på forhånd i tilfelle invasjonen skulle bli virkelighet. Selvfølgelig er det forskjellige meninger blant oss, men for at en politisk debatt skal være mulig, må vi først sørge for at samfunnet vårt er livskraftig og at vi har grunnleggende rettigheter og friheter, noe som er umulig under okkupasjon av en utenlandsk hær som nekter Ukraina retten ikke bare til suverenitet, men til og med til eksistensberettigelse. EU-landenes og NATO-medlemmenes standpunkter diskuteres ofte.
Hvordan ser det ut i Sveits, der du bor? Er det noen motvilje innenfor venstresida i denne konflikten? Hvor mye har det å gjøre med den sveitsiske tradisjonen med nøytralitet?
Hanna Perekhoda: Sveits inntar en spesiell posisjon i denne konflikten. For det første er det den viktigste handelsplassen for råvarer, spesielt fossile brensler, og som vi vet, fører utvinninga og salget av dem ikke bare til ødeleggelse av planeten, men styrker også autoritære regimer, spesielt Putins regime i dette tilfellet. Takket være sin bankdiskresjon fungerer Sveits også som et skattekammer for de som blir rike gjennom plyndring og ulovlig utnyttelse av råvarekilder, enten det skjer i deres eget land eller andre steder. Putins nærmeste holder sine rikdommer og familier skjult for offentligheten. Russiske oligarker nært knytta til Putin har mellom 150 og 200 milliarder i verdier i sveitsiske banker, og Sveits har bare blokkert en liten del av det. I tillegg omgår mange sveitsiske selskaper sanksjonene og fortsetter å selge varer til Russland, som for eksempel elektroniske chips som kan brukes i våpenproduksjon. Komiteen vi har danna i Sveits vil forsøke å få Sveits til å opphøre med å være et komfortabelt skjold for de som driver med krig, de som unytter folk, bruker undertrykkende politikk og ødelegger planeten. På høyresida er det ingen interesse i å lytte til slike argumenter, for det ville innebære å utfordre hele systemet som har gjort Sveits så rikt og «nøytralt». Nøytralitet er ikke det rette ordet i mine øyne. Snarere handler det om et system som gir Sveits muligheten til å være veldig økonomisk kyniske i sin utenrikspolitikk. Venstresida har heller ikke lyst til å diskutere disse spørsmålene. Der vil man heller snakke om geopolitikk. Og dessuten er man mindre tilbøyelig til å utfordre kilden til sveitsisk rikdom, som også gagner den innenlandske venstresida. Og framfor alt, hva er prisen for denne rikdommen? For oss må slike spørsmål tas opp i den offentlige debatten. Vi må stille disse spørsmålene, selv om det kan være ubehagelig.
Når det gjelder støtte og solidaritet, hvilke krav stiller venstresida i Ukraina til venstresida i Europa?
Hanna Perekhoda: Jeg mener det viktigste kravet er å stå solidarisk med alle undertrykte mot undertrykkeren, og spesielt ikke blande sammen de to. Når dette er klargjort, er det bra å sørge for at stemmene til progressive organisasjoner, initiativer, enkeltpersoner, både ukrainske og russiske, blir hørt. Kravet som forener både venstresida i Ukraina og den antiautoritære venstresida i Russland, er at Putins regime må falle. På den ene siden massakrerer regimet ukrainere, og på den andre siden sender man hundretusener av russere, som kanonføde, ut i en krig som de ikke har noen grunn til å føre. Hvis vi står solidariske med vår klasse og ikke med de sterke revansjistiske kreftene som framstiller seg sjøl som «ydmykede», har vi all interesse av å støtte ukrainerne som forsvarer seg mot imperialistisk aggresjon, men også de russerne som nekter å dra til et annet land for å drepe. I Russland er det flere organisasjoner som innser dette, men det som er overraskende er at så mange organisasjoner i Europa ikke synes å innse det… Allerede ved begynnelsen av invasjonen publiserte Sotsialnyi Rukh og den russiske sosialistbevegelsen et felles manifest, men tydeligvis spiller det mindre rolle hva sosialistene i Ukraina og Russland mener enn hva ekspertene på geopolitikk, som aldri har satt sin fot i verken Ukraina eller Russland, mener.
Hva er hindringene når den ukrainske venstresida prøver å skape disse solidaritetsbåndene? Hanna Perekhoda: Vi har innsett at en rekke venstreorganisasjoner eller personer som ellers blir respektert for sine kraftige standpunkter mot amerikansk imperialisme, i tilfellet med invasjonen av Ukraina, har vist en overraskende enighet med sine motstandere på høyresida. Ofte kan man finne uvitenhet, til og med total fornektelse av en rekke lands historiske erfaringer med lidelse under undertrykkelsen, først fra det keiserlige Russland og deretter Sovjetregimet. Her tror jeg det handler om en sterk psykologisk faktor. Vi har å gjøre med en egosentrisk metodikk. Det er lettere å tro at Vesten, og spesielt USA, står bak alle krigene på planeten enn å innse at ikke-vestlige land kan ha sin egen agenda. Ifølge denne logikken er til og med den russiske staten fratatt all kapasitet til å handle sjølstendig og bare kan reagere på hva det allmektige Vesten gjør. Det er den eneste virkelige aktøren i konteksten, uavhengig av om det regner eller sola skinner. Og konsekvensen er at selv de skarpeste kritikerne av vestlig imperialisme ikke unngår å være vest-sentrerte, men blir et paradoksalt uttrykk for det.
Selvfølgelig må vi være motstandere av USA-imperialismen og Vestens hegemoni, en hegemoni som for øvrig er på tilbakegang. Men vi må ikke bli fanga i denne svart/hvitt logikken som går ut på at Vesten står mot en verden ellers, som tilsynelatende bare består av undertrykte. Den logikken fører til at vi ender opp med, noen ganger uten å innse det, å støtte de herskende klassene i land som hevder å være undertrykt av USA, men som egentlig bare ønsker å omfordele områdene i sin nærhet for egen dominans. Konkret bidrar venstresida i Vest ofte til å rettferdiggjøre handlingene til de herskende klassene i Kina, Russland eller Iran, med henvisning til at det rettes mot USA. Denne statsorienterte holdninga er fullstendig uforenlig med venstrepolitiske verdier, da den usynliggjør arbeiderklassen i disse landene.
Det ser ut til at noen venstreaktivister i Europa, sterkt opptatt med å bekjempe amerikansk hegemoni, føler seg nærmere Putin, Xi eller Raisi enn arbeiderne som kjemper mot disse diktatorene. – for frihet og verdighet, ofte til prisen av sine egne liv. Hvis vi tenker i termer av klasse-solidaritet i stedet for staters interesser, hvordan kan vi da unngå å stå solidarisk med de som kjemper for sin frihet, uavhengig av om det er mot USA, Kina eller Russland? Å ønske velkommen framveksten av ikke-vestlig imperialisme i ulike former fordi det representerer et såkalt «multi-polar» alternativ til vestlig hegemoni, ville være særlig uansvarlig overfor dem som virkelig opplever konsekvensene av denne «multi-polare» verdenen, som også bare fører til krig og styrking av diktaturer. De som lever i fred i rike land under beskyttelse av NATO-paraplyen, trenger ikke å utsettes for konsekvensene av den «multi-polare» verdenen de forsvarer. Det er ukrainerne, syrerne, kurderne, uigurene som for øyeblikket betaler prisen for denne «multi-polariteten». For meg virker det som om det som bekymrer disse aktivistene mest, ikke er solidaritet med samfunnene som kjemper mot undertrykkelse, men ønsket om å «gå mot strømmen». Og ofte er det eneste grunnen til at de for eksempel støtter palestinernes kamp i stedet for ukrainernes, at palestinerne gir dem muligheten til å vise sin «motstrøms-identitet» for medlemmene sine. I virkeligheten ser de verken ukrainere eller palestinere som aktive subjekter, som mennesker av kjøtt og blod, men bare som objekter og projeksjoner i fantasiverdenen deres. Venstresida må komme seg ut av denne identitetsboblen hvis de virkelig vil bygge en reell, konkret solidaritet med folk som kjemper mot undertrykkelse.
Vi har også begreper som internasjonalisme og pasifisme, sentrale elementer i venstresidens arv, og som vi hører mye om i debatten om den russiske invasjonen. De brukes til forsvar for alt og ingenting. Hva er din oppfatning av hvorfor disse begrepene ikke gjør det mulig for oss å oppnå enighet i dag?
Hanna Perekhoda: Internasjonalisme, solidaritet over grensene, klasse-solidaritet, er virkelig sentralt i venstresidas tradisjon. Men jeg er ikke like sikker på at pasifismen også er det. Gjennom historien har folk kjempet for sine rettigheter og sin frihet. Vanligvis har det omfatta å gripe til våpen. Det skjedde ikke med blomster i hånda. Jeg tror heller ikke at pasifismen betyr noe for ukrainerne. Men for russerne gjør det det, og vi støtter også at russiske pasifister skal kunne få stemmen sin hørt. Da Putin skulle rettferdiggjøre invasjonen, sa han det eksplisitt: Et uavhengig Ukraina er en historisk feil, det har ingen rett til å eksistere som samfunn og land. Hvis man i denne sammenheng påkaller pasifismen for å nekte naboen, som er utsatt for en dødelig trussel, retten til å forsvare seg, så mener man enten at man vil leve i en verden der den sterkes rett skal råde over alt annet – og det gjelder jo for slike berømte pasifister som Viktor Orban, Donald Trump eller Jair Bolsonaro (som er interessert i at Putins metoder blir regelen) – eller så er man redd og håper at angriperen bare vil drepe naboen din, og ikke deg sjøl.
For meg er det mest overraskende at vi allerede har ganske negative forgjengere i europeisk historie, som burde ha lært oss at det aldri har vært mulig å avverge krig ved å håpe på at angriperen som drepte naboen din, vil stoppe ved vår dør. Mot skumle, fascistiske, ultrakonservative og autoritære krefter må vi handle. Det er en oppfatning om at begrepene fred og demokrati har falt ned fra himmelen. Nei, det handler jo om framskritt i samfunnskampen og en følge av vår seier i krigen mot fascismen i 1945. Putin satser på vår moralske letthet og vår dårlige hukommelse i Vest-Europa. Vi må ikke glemme lærdommene fra 1930-tallet, der vi hadde de samme motsetningene innen venstresida i Europa. Det var også organisasjoner som så på britisk imperialisme som hovedfienden i 1939, og som håpet at Nazitysklands framvekst ville føre til et mer balansert internasjonalt system.
For å gå videre i dine kommentarer om pasifismen, er jo ett av argumentene innenfor venstresida knytta til å gi væpna støtte til motstanden i Ukraina. Noen deler av venstresida i Europa er bekymret for denne støtta, spesielt militært og logistisk, som kan gi styrke til høyresida, til og med ekstremhøyresida, og revansjistiske nasjonalistiske elementer, som det verste scenarioet. I følge det beste scenarioet kan denne støtta hjelpe en regjering som du selv betegner som nyliberal og uten stor omsorg for sosiale og borgerlige rettigheter. Hva svarer du på den typen argumenter som setter lyskasteren på de indirekte konsekvensene av støtte till den ukrainske motstanden?
Hanna Perekhoda: Det kan være verdt å minne om at Zelenskyj er en russiskspråklig jøde og at han ikke engang snakka ukrainsk før han ble demokratisk valgt til president. I motsetning til tidligere presidenter understreket Zelenskyj enheten mellom Ukrainas ulike regioner, mellom russisk- og ukrainsktalende, og gikk dermed imot strømmen i den etnisk-nasjonalistiske diskursen. Og likevel stemte over 70 prosent av ukrainerne på ham. Merkelig for et land som framstilles som høynasjonalistisk, ikke sant?
Til tross for at det ble danna en valgkoalisjon, klarte ikke ekstremhøyre å få mer enn 2 prosent i det siste parlamentsvalget. Må jeg minne deg om hvilke tall ekstremhøyre pleier å få i mange land i Europa? Ukraina er et komplekst samfunn, akkurat som alle andre samfunn. Ja, ekstremhøyre eksisterer i Ukraina, akkurat som i alle land, men til tross for sin tilstedeværelse i samfunnet, kulturen og mediene har det ikke klart å bli et legitimt subjekt på det politiske planet.
Den voldelige og revansjistiske ekstremhøyre er, som du sier, ved makta, men ikke i Ukraina, det er i Russland den har makta. Der har man gått fra en form for nyliberalt autoritært styre til en form for fascistisk diktatur. Og når jeg sier fascisme, er det ikke et skjellsord. Fascisme er en meget konkret form for politisk styring. For å løse sin egen krise og de voksende problemene nasjonalt, tok den autoritære regjeringa i Russland i bruk stadig mer autoritære metoder til de var klare til å invadere et uavhengig land og true verden med kjernevåpen. For meg er det viktig å ikke ta feil av målet og ikke overdrive tilstedeværelsen av tvilsomme krefter i Ukraina, samtidig som vi lukker øynene for det faktum at ekstremhøyre sitter ved makta i Russland og fører en aggressiv krig kombinert med en retorikk som kan betegnes som oppfordring til folkemord.
I en ideell verden skulle vi ikke ha noen krig og dermed ikke behøve å ta et valg. Men i dag står vi overfor et slikt valg. Enten støtter vi offeret eller tier stille og gir angriperen muligheten til å fortsette drapene. Det er viktig å innse at dette ikke bare handler om Ukraina: regimer som Putins vil bli regelen hvis Putin får det som han vil. Det ville være signalet til alle angripere i verden om at det nå er legitimt og akseptabelt å løse spørsmål om internasjonal rett med aggressiv krigføring. Hvis vi ikke handler, vil vi våkne opp til en verden der alle land som betrakter seg sjøl som stormakter, vil forsøke å innføre interesseområder, med andre ord vil vi våkne opp til en verden av utbredt og total krig.
Når det gjelder ulike argumenter mot støtte til Ukraina, får meg det til å tenke på Lenins kommentarer under revolusjonen i Irland i 1916. Mange på venstresida ønsket ikke å støtte den fordi det var et kupp, og fordi sosialister ikke hadde noe å vinne på å støtte irske nasjonalister. Lenin svarte at den som venta på en rein samfunnsrevolusjon aldri ville oppleve den. Det ser litt slik ut i dag også: noen på venstresida vil si «Dere er ikke nok venstreorienterte i mine øyne, jeg kommer ikke til å støtte dere» til folk som med våpen i hånd kjemper for å forsvare grunnleggende rettigheter og politisk uavhengighet som vi tar for gitt her. En ekstremt arrogant holdning.
For å oppsummere, hvorfor må de to tolkningene innen venstresida av krigen i Ukraina – der den ene ser det som en sammenstøt mellom to geopolitiske blokker der NATO delvis bærer skylden, og den andre ser det som en konflikt der interne faktorer i det russiske regime er avgjørende – være uforenlige? Kan ikke begge være riktige samtidig?
Hanna Perekhoda: I teoriens verden kan kanskje ikke den ene tolkninga settes foran den andre. I praksis har jeg observert at så snart vi antar at NATO bærer en stor del av skylden for krigen, legger vi et dårlig grunnlag for forståelsen av den, og dermed forverres tankestrukturen som helhet. Vi kan ta denne oppfatninga at NATO har grepet inn i Russlands interesseområde, og at Russland bare har reagert på denne trusselen fra Vest. Den tolkninga fører til en konklusjon med viktige politiske konsekvenser: hvis Russland starta krigen fordi Vest hadde grepet inn i dets legitime interesseområde, betyr det at krigen kunne vært unngått eller til og med avslutta hvis de russiske kravene ble imøtekommet. For det første forteller resonnementet oss at hvis ens land ikke er en «stormakt» som Russland, USA eller Kina, har man ingen rett til sjølstendighet og er for alltid dømt til å være en koloni. Men selv om vi legger alle moralske og etiske spørsmål til side og går med på at nøkkelen til verdensfred ligger i å akseptere at verden er delt inn i flere eksklusive interesseområder (og da må vi også glemme at den typen global arkitektur allerede har ført til to verdenskriger), kan vi likevel ikke unnslippe en rekke andre spørsmål.
La oss forestille oss at vi, i jakten på det noble målet å stoppe krigen, deler opp Ukraina og «garanterer» Russland at resten av landet aldri ville få lov til å bli med i en vestlig militær, politisk og økonomisk allianse. Hva får oss til å tro at Putin ville være tilfreds med det? Jeg vil minne om at i sitt ultimatum til Vesten fra desember 2021, ba han om hele Øst-Europa. Putins innbilte russiske interessesfære slutter ikke i Ukraina, og sannheten å si vet ingen hvor den slutter. Det mest sannsynlige svaret er at den ikke slutter noen steder, for hvert demokratisk land er en trussel mot Russland, ikke mot den russiske befolkningens trygghet, men mot sikkerheten til et autoritært regime.
Når vi beskriver årsakene til krigen som en kollisjon mellom to blokker, innebærer det implisitt at NATO utgjør en objektiv trussel mot Russlands sikkerhet. Og da tar vi feil, for da tar vi Putin bokstavelig talt på hans ord. En liten påminnelse: Finland ble med i NATO tidligere i år. Samtidig har Finlands utenriksminister sagt at ingen nye russiske tropper har blitt flytta til den felles grensa siden Finland ble med i alliansen. Hvis NATO var den objektive trusselen mot Russland, hvorfor ser vi da ikke tropper ved grensa, hvorfor blir ikke Finland framstilt som en trussel i den offisielle propagandaen? Åpenbart er ikke landets NATO-medlemskap, med en 1 340 kilometer lang grense mot Russland, et problem for Putin. Ukraina derimot, som aldri har vært en offisiell kandidat til NATO, blir framstilt som en direkte trussel mot Russlands eksistens. Kanskje er det ikke NATO som truer Putin, men noe annet?
Vi har en tendens til å glemme det, men Putin har ikke alltid vært mot Vesten. Det var først i 2011 at han begynte å si at Russland var truet, og at trusselen kom fra Vesten. Hva skjedde i 2011? Var det et år da et vestlig land var spesielt aggressivt mot Russland? Det eneste som skjedde det året var at vanlige russere gikk ut på gatene og protesterte mot Putin, som brøt konstitusjonen for å kunne bli valgt til en tredje periode. Elitens bekymring for å miste makta skapte en fortelling som framstilte Russland som en beleiret festning, omringet av fiender, og Putin som den eneste som kunne beskytte Russland mot denne eksistensielle trusselen. «Uten Putin, intet Russland», sier Vjatjeslav Volodin, en av lederne for Putins parti.
Slik jeg ser det, er ikke denne krigen en reaksjon på en objektiv trussel mot det russiske samfunnet, eller på noen ytre trussel som følge av motsetningene mellom blokkene. Denne krigen er en reaksjon på en subjektiv trussel mot den russiske mafiaen, som har tatt kontroll over statsapparatet og som ikke har til hensikt å slippe tak i så mye som en tomme av sin makt. Derfor er det ikke Russland som er trua, men det rådende politiske regimet der, og denne trusselen skyldes motsetningene mellom klasseinteressene innenfor den russiske staten selv. Det er grunnen til at regimet gjør alt for å kvele demokratiske tendenser i nærområdet, og spesielt i Ukraina. Hvis man lykkes med å skape en demokratisk velferdsstat i Ukraina, er det en risiko for at det vil bidra til farlige ideer blant russerne. Kanskje vil de til og med begynne å spørre seg sjøl: Hvis ikke ukrainerne trenger en autoritær og undertrykkende stat for å kunne leve et normalt liv, hvorfor trenger så vi russere det?
Og til slutt må vi innse at det ikke er NATO som har hatt styringa i Øst-Europa: det er landene sjøl som desperat har ønsket å bli med i alliansen og har pressa på for å få lov til det. Hvorfor? Fordi for dem utgjør den russiske imperialismen en konkret trussel. Og framfor alt gjør de det fordi vi har vært ute av stand til å gi disse statene noen andre sikkerhetsgarantier enn medlemskap i NATO. Bare se på Ukraina, som i 1994 fikk Budapest-memorandumet da de overga sitt kjernefysiske arsenal, verdens tredje største, i bytte mot at Russland skulle respektere landets suverenitet og grenser. Når Russland brøt denne avtalen og verdenssamfunnet forble taust, innså alle landene i den tidligere sovjetiske sfæren det verdiløse i slike dokumenter og at NATOs artikkel 5, som fastsetter gjensidig forsvar i tilfelle aggresjon, er vår eneste måte å beskytte oss på. Så lenge FN er hjerne-dødt og det internasjonale samfunnet er ute av stand til å finne alternative sikkerhetsmekanismer, ville det være kynisk å kreve oppløsning av militæralliansene. For å finne mulige løsninger på denne krigen, må vi i det minste unngå å ta feil når det gjelder årsakene til den. Jeg mener at geopolitiske resonneringer ikke kan gi noen forståelse for denne krigen, og enda mindre bidra med noen alternative utveier.