Publisert på nettstedet til ZMINA, 28. august 2026. Forfatter: Daryna Dovhopiata
Å forlate et midlertidig okkupert område er bare det første steget mot å vende tilbake til det ukrainske samfunnet. Etter å ha levd under okkupasjon, må barn og tenåringer i praksis bygge opp livene sine på nytt fra bunnen av. De må skaffe eller gjenopprette dokumentene sine, melde seg inn ved et ukrainsk universitet og navigere i offentlige prosedyrer. Samtidig må de tilpasse seg et miljø med et kulturelt og informasjonsmessig landskap har vært utilgjengelig for dem i årevis.
ZMINA forteller historien om Sofiia, navnet hennes har blitt endra av sikkerhetsgrunner. Hun forlot det midlertidig okkuperte Donetsk for å begynne på et ukrainsk universitet.
Sofiias erfaring viser at reintegrering handler om mer enn dokumenter, utdanning og sikkerhet. Folk som vender tilbake fra okkuperte områder trenger støtte for å føle seg som en del av det ukrainske samfunnet igjen – uten stadig å måtte bevise at de hører til.
«Jeg var redd for at jeg ikke kunne dra tilbake»
Avgjørelsen om å dra av gårde er sjelden enkel. Sofiia sier hun var i tvil, hovedsakelig fordi hun ikke hadde pålitelige kontakter med folk som bodde i det frie Ukraina.
«Jeg hadde ingen anelse om hva som ville skje med meg etter at jeg dro. Min største frykt var at jeg ikke skulle komme inn på universitetet. Det ville bety at jeg ikke ville klare å oppnå akkurat det jeg kom hit for, samtidig som jeg heller ikke lenger kunne dra tilbake,» sier hun.
Å leve under okkupasjon betyr å være konstant omgitt av frykt, isolasjon og propaganda.Uten tilgang til alternative informasjonskilder kan folk komme til å akseptere fortellingene som okkupasjonsmyndighetene påtvinger dem, forklarer Dina Urikh, en menneskerettighetsforkjemper og grunnlegger av NGO-en Kompas Mriiі. [«Drømmekompass»]
Ifølge Urikh får innbyggerne i de russiskkontrollerte områdene høre at de angivelig vil bli forfulgt hvis de drar til Ukraina, og at unge menn vil bli innkalt umiddelbart. De blir også leda til å tro at infrastrukturen er ødelagt i regjeringskontrollerte områder, at det ikke finnes strøm eller mat, og at de ikke vil ha noe sted å bo hvis de drar.
Sofiia begynte først å tenke på å søke på et ukrainsk universitet i 10. klasse, da lærerne hennes begynte å diskutere «Den enhetlige statlige eksamen» (EGE), en eksamen som kreves for opptak til russiske høyere utdanningsinstitusjoner. Det var da hun innså at det å bli under okkupasjon bare ville gi henne to valg: enten studere i hjembyen eller i Russland.
«Jeg visste at jeg ikke ville gjøre noen av de tingene. Men jeg visste ikke hva som var det riktige å gjøre: på den tida føltes tanken på å dra til Ukraina som en umulig drøm. Noen drømmer like desperat om å dra til Amerika, men jeg drømte om Ukraina,» sier Sofiia.
Det var ikke før i 11. klasse at en konkret plan begynte å ta form, og hun kunne først ta den endelige avgjørelsen da foreldrene gikk med på å hjelpe henne å dra.
Sofiia sier at mens hun levde under okkupasjon, visste hun ikke om sivilsamfunnsorganisasjoner og statlige initiativer som hjelper barn å dra, da informasjon om støtteprogrammer er nesten umulig å finne.
«Slik informasjon er sterkt sensurert, så det er veldig vanskelig å finne ut noe eller komme i kontakt med frivillige fra Save Ukraine eller Bring Kids Back. Da jeg dro, forventa jeg ikke at noen skulle hjelpe meg. Jeg trodde oppriktig at når jeg dro, ville ingen vite om meg og ingen ville bry seg,» husker hun.
Hun innrømmer at hun levde i konstant frykt for seg sjøl og familien sin.
«Jeg var redd for at de [okkupasjonsmyndighetene] kunne se alt jeg skrev inn på Google. Hver gang jeg lette etter informasjon om Ukraina, tenkte jeg alltid: vil sikkerhetsstyrkene komme hjem til oss i morgen?»sier Sofiia.
Den 31. mars 2025 beslutta Roskomnadzor, Russlands statlige internettsensor, å skjerpe overvåkinga av nettaktiviteten til innbyggere på Krim og andre ukrainske områder som er okkupert av Russland.
Order nr. 51 krever at internettleverandører samler inn og sender følgende data til Roskomnadzor:
- IP-adressene til alle enheter kobla til internett;
- geolokasjonsdata;
- IP-adresse til alle enheter som brukes for å få tilgang til Internett;
- informasjon om programvare og internett-trafikk.
Sofiia fikk vite om Kvote 2, en spesiell opptaksprosedyre for barn som rømmer fra okkupasjon, fra en slektning som allerede bodde i ukrainsk regjeringskontrollert territorium. Likevel, sjøl med denne informasjonen, var det langt fra enkelt å navigere i prosedyren.
«Den offisielle nettsida var bare tilgjengelig via VPN, og selv da var det ikke lett å forstå alt som sto der.For å få nøyaktig informasjon måtte jeg ringe opptakskontorene ved ukrainske universiteter. Det var først etter at jeg forlot det okkuperte området at jeg fikk lære mer om Kvote 2,» sier Sofiia.
Siden 2017 har VPN-leverandører i Moskva hatt forbud mot å gi tilgang til nettsteder som er blokkert av Russland. Tilbydere som ikke etterkommer, risikerer betydelige bøter og kan sjøl bli blokkert.
Førsteinntrykk: flagg, trafikklys og en følelse av uvirkelighet
Etter ankomst til ukrainsk regjeringskontrollert territorium, var det som slo Sofiia mest hvor langt hjembyen hennes lå tilbake, etter åra med okkupasjon, sammenligna med det hun så rundt seg.
«Alt her føles som den siviliserte verden: du kan bruke bankkort, trafikklysene fungerer, det finnes ordentlige veier og moderne kollektivtransport. Det finnes ukrainske flagg, som jeg aldri har sett så lenge jeg kan huske. Å komme hit og innse at jeg faktisk skulle bo her og at det ikke var en drøm, føltes veldig merkelig i starten,» sier hun.
Byråkratiet ble Sofiias største utfordring de første månedene: hun hadde ingen av de grunnleggende dokumentene hun trengte og visste ikke hvilke steg hun skulle ta videre.
«Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, ikke engang når det gjaldt dokumentene. Jeg ble fortalt: «For å få et IDP-sertifikat, pass og så videre, må du legge fram dokumenter og bevis på den registrerte adressen din», men jeg hadde ingen registrert adresse. Jeg eksisterte i praksis ikke i ukrainske registre fordi bostedet mitt i Donetsk ikke ble registrert før 2014,» forklarer Sofiia.
Som 17-åring hadde Sofiia ingen tilgang til Diia-appen [app for Ukrainas offentlige digitale tjenester], ingen ID-kort, ingen pass og ingen ukrainsk skoleavslutningsattest [videregående skoleeksamen]. Hun måtte gjentatte ganger besøke et administrasjonssenter, hvor hun ble sendt fra en tjenestemann til en annen, ingen av dem «visste noe» heller.
«Det var ekstremt vanskelig, men jeg klarte å få alt på plass iløpet av omtrent tre måneder,» sier hun.
Menneskerettighetsforkjempere har gjentatte ganger kritisert statens tilnærming til dokumenter utstedt under okkupasjon. Spesielt har de hevda at den generelle avvisninga av slike dokumenter, med unntak av fødsels-, døds-, ekteskaps- og skilsmisseattester, ikke lenger gjenspeiler realitetene ved fullskala invasjonen . Og denne praksisen hindrer borgerne i å fullt ut gjøre bruk av sine rettigheter etter å ha forlatt de midlertidig okkuperte områdene.
Les mer: How should Ukraine respond to court decisions issued during the occupation
I dokumentet «17 prioriterte tiltak for menneskerettighetene i forbindelse med den væpna aggresjonen mot Ukraina i 2026» anbefalte menneskerettighetsforkjempere fra en koalisjon av organisasjoner at regjeringen endrer praksis når det gjelder hvordan de behandler dokumenter utstedt i de russisk-kontrollerte områdene.
Ekspertene mener at staten bør gå bort fra dagens praksis med å ikke anerkjenne slike dokumenter i det hele tatt. I stedet bør det innføres en lovfestet ordning med klare og åpne regler for hvordan opplysninger fra bestemte typer dokumenter utstedt under okkupasjonen kan brukes, samtidig som sikkerhetshensyn ivaretas.
For å få et ukrainsk vitnemål fra videregående skole tok Sofiia eksamen som privatist i fag som ikke hadde vært en del av undervisningen hennes i den okkuperte delen av Donetsk-regionen.
«Jeg tok med meg mitt skoleavgangsbevis fra den såkalte Donetsk folkerepublikk (DPR), og karakterene mine i noen fag ble konvertert til Ukrainas 12-punkts karakterskala. Deretter tok jeg de resterende eksamenene i ukrainsk, historie og matematikk,» forklarer hun.
Da frivillige organisasjoner begynte å ringe Sofiia og tilbød hjelp med dokumenter og universitetsopptak, hadde hun allerede navigert hele prosessen på egen hånd.
«Ulike frivillige organisasjoner spurte om jeg trengte hjelp med dokumentene mine. Jeg hadde trengte den hjelpen, men på et tidligere tidspunkt. Da de ringte, hadde jeg allerede fått et ukrainsk skoleavslutningsbevis på egen hånd, funnet ut Kvote 2-prosedyren og meldt meg inn på universitetet,» sier Sofiia.
«Jeg føler meg utenfor»
Kanskje den vanskeligste utfordringa Sofiia har stått overfor, er sosial isolasjon.
«Det begynte da jeg ble en del av et fellesskap. I løpet av de første månedene før universitetet hadde jeg ikke møtt noen nye. Det var da jeg begynte på universitetet at jeg begynte å føle meg isolert. Mine jamnaldrende danna vanligvis sine egne grupper med en gang, mens jeg ofte ble holdt utafor,» sier hun.
Problemet var ikke bare mangel på felles bekjente, men et helt lag av kulturelle referanser hun aldri hadde blitt eksponert for: vitser som går tilbake til skoletida, delte minner og sosiale medieplattformer, som Russland blokkerer i de midlertidig okkuperte områdene.
«Jeg ble gradvis eksponert for den kulturelle konteksten mine jamnaldrende delte i regjeringskontrollert område. Under okkupasjonen var det ikke ubegrensa tilgang til internett eller sosiale medier. Dermed er referanser som er vanlige i mine jamnaldrendes vitser er nye for meg,» sier Sofiia.
Ifølge Volodymyr Yavorskyi, programdirektør ved Center for Civil Liberties, er det et gap mellom virkeligheten under okkupasjon og hvordan virkeligheten oppfattes i regjeringskontrollerte Ukraina.
Yavorskyi påpekte at statens politikk overfor mennesker fra de russisk-kontrollerte områdene i stor grad handler om sikkerhetsrisiko. Det gjelder blant annet loven om kollaborasjon, som må endres, og forslag om å utsette alle for løgndetektortest, mens en humanitær tilnærming mangler.
Etter hans syn bidrar dette til stereotypier som kan føre til at folk som lever under okkupasjon blir sett på som potensielle støttespillere for Russland, noe som skaper ytterligere barrierer for deres retur og reintegrering.
Les mer: Polygraphs versus dignity: how a security tool can become a human rights concern
Kateryna Rashevska, en menneskerettighetsforkjemper, viste til personer fra Ukrainas sikkerhetstjeneste (SBU) og nasjonalpolitiet som fortalte at bare en liten brøkdel av de mer enn 200 barna som Russland har brukt til å utføre sabotasje mot Ukraina, kommer fra okkuperte områder. Å leve under Russlands kontroll gjør ikke automatisk noen til en fiendtlig agent.
I regjeringskontrollert område møtte Sofiia fordommer mot folk fra de midlertidig okkuperte områdene. Hun sier at mistanker om spionasje dukka opp nesten hver gang hun møtte noen nye.
«Nesten alle i regjeringskontrollert territorium har én ting til felles: hver gang jeg møter noen, spør de: ‘Er du en spion? Ble du sjekka av SBU? Er du sikker på at du ikke kom hit for å gi informasjon til fienden?’ Jeg måtte forklare til alle nye at nei, jeg er ikke en spion – jeg vil bare bo her,» sier hun.
Folk blir også overraska over hvor godt Sofiia snakker ukrainsk, til tross for at hun kommer fra Donetsk.
«Jeg søker jobb, og arbeidsgiveren sier: ‘Hvordan kan du snakke ukrainsk så godt? Du er fra Donetsk?’ Men jeg har bodd i regjeringskontrollert territorium i to år – hvorfor skulle jeg ikke snakke bra ukrainsk? Mitt spørsmål er: hvorfor snakker ikke denne arbeidsgiveren ukrainsk, og hvorfor snakker de russisk til meg?» sier Sofiia.
Når hun blir spurt om hva hun mener samfunnet i regjeringskontrollert territorium først og fremst bør forstå om barn som lever under okkupasjon, gir Sofiia et entydig svar:
«Det viktigste folk må forstå, er at det faktum at vi kom hit er vår seier, og vi vil bygge livene våre her. Ingen brakte oss hit med makt, og vi vil ikke tilbake.»
Hun peker også på et annet problem: folk er nysgjerrige på livet under okkupasjon og ønsker å stille spørsmål om det, noe hun forstår. Men samtaler med fordrevne personer er ofte begrensa til dette temaet, mens folk viser liten interesse for å diskutere vanlige, hverdagslige saker.
«Vi vil bare at folk skal se på oss som vanlige mennesker og se på oss som en del av samfunnet,» sier hun.
Hvordan systemet svikter
Sofiia mener at for barn som forlater okkuperte områder, bør støtta begynne så snart de ankommer, ikke etter at de allerede har håndtert de største utfordringene på egen hånd.
På spørsmål om hvilke umiddelbare tiltak staten kan innføre for barn som forlater okkuperte områder, understreker Sofiia at dette vil avhenge av om barnet kommer aleine eller sammen med foreldrene.
«Hvis et barn kommer helt aleine og ikke har noen til stede, bør de registreres og følges opp, og deretter få en mentor, løpende støtte, tilrettelegging, psykologisk støtte og veiledning om hva de skal gjøre videre,» sier hun.
Hvis et barn drar med foreldrene sine og har slektninger de kan bo hos, mener Sofiia at de fortsatt trenger hjelp, men i form av en klar og enkel steg-for-steg-plan.
«Folk bør umiddelbart få en standard prosedyre som forklarer hva de må gjøre, hvilke dokumenter de må skaffe og hvordan. På den måten kan de få alt gjort så snart de ankommer, i stedet for tre måneder seinere,» forklarer Sofiia.
Les mer: Human rights defenders urge Zelenskyy to prioritize protection for war victims
. Hun sier at barn som nylig har kommet, fortsatt mangler tydelig veiledning til rett tidspunkt, til tross for innsatsen fra frivillige organisasjoner.
Råd til de som fortsatt lever under okkupasjon
Sofiia mener at barn og tenåringer som fortsatt er under okkupasjon, bør finne mot til å dra, sjøl om de føler at ingen venter på dem i regjeringskontrollert område.
«Jeg skulle virkelig ønske flere barn dro. De må ta vare på seg sjøl. Det er viktig å forstå at du kan klare deg her sjøl på egenhånd. Det viktigste er å komme seg ut. Det er vanskelig, og livet her vil noen ganger også være vanskelig, men ikke like vanskelig som å leve under okkupasjon,» sier hun.
Når det gjelder reisen i seg sjøl, understreker hun at sikkerhet kommer først. Dette er spesielt viktig for barn fra hjemme-områder som ble okkupert etter 2022 og som har slektninger i frie Ukraina, spesielt slektninger som tjenestegjør i militæret, da det er svært stor risiko for at de ikke får lov til å forlate okkupert område.
«Det viktigste er å ikke slette alt på telefonen eller beholde mistenkelige kontakter eller meldinger. Den siste måneden før du reiser, er det best å bare skrive på russisk og holde meldingene nøytrale», råder Sofiia basert på egne erfaringer. Hun advarer om at når unge passerer gjennom russiske kontrollpunkter, blir de ofte stilt provoserende spørsmål, og grensesoldatene stiller spørsmål hvor de prøver å vri på det som blir svarene.
Til tross for alle vanskelighetene – byråkratiske hindringer, mangelen på en klar plan og sosial isolasjon – er Sofiia ikke i tvil om valget hun tok.
«Jeg har ingen intensjon om å flytte til utlandet. Jeg ser min framtid bare i Ukraina, og jeg vil veldig gjerne bidra til å utvikle mitt Donetsk etter at det er frigjort,» sier hun.
Hvis du eller noen av dine nærmeste planlegger å forlate et midlertidig okkupert område, er det viktig å ta forholdsregler og finne pålitelig informasjon på forhånd.
Informasjon om ruter ut av de okkuperte områdene, sikkerhet, opptak ved ukrainske utdanningsinstitusjoner og støtte etter at du har kommet tilbake til regjeringskontrollerte områder, finner du på denne lenken. Der finner du også kontaktopplysninger til organisasjoner som hjelper folk med å forlate de midlertidig okkuperte områdene.
Якщо ви або хтось із ваших близьких планує виїхати з тимчасово окупованої території, важливо заздалегідь вжити заходів безпеки та знайти надійну інформацію.
Інформацію про маршрути виїзду з окупованих територій, безпеку, вступ до українських закладів освіти та підтримку після повернення на підконтрольну уряду України територію можна знайти за цим посиланням. Там також є контактні дані організацій, які допомагають людям виїхати з тимчасово окупованих територій.