Publisert på nettstedet IPS Journal, 1.oktober 2026. Av Svitlana Romanko
[Denne artikkelen ble i utgangspunktet publisert før Trump gjennomførte sin forkastelige «diesel-deal» med Putin. Men beklageligvis svikter også Europa sine egne målsettinger når det gjelder sanksjoner mot Russland. Det er det denne artikkelen handler om. Oversetters kommentar]
I juli vedtok EU sin 21. sanksjonspakke mot Russland. Den ble først omtalt som EUs hittil mest ambisiøse pakke. Likevel kom den mer enn ei uke for seint. Først da Hellas trakk sitt veto, kom man til enighet. Til gjengjeld fikk Hellas et unntak: Europeiske skip kan fortsatt frakte russisk flytende naturgass (LNG) til kunder utafor EU, dersom transporten bygger på kontrakter inngått før den russiske invasjonen i februar 2022. Det er satt et tak tilsvarende den samla eksportmengden i 2025.
.jpg){kind=link}
EU presenterer nye sanksjonspakker mot Russland med noen måneders mellomrom. Hver gang følger det samme mønsteret. De mest omfattende tiltakene blir i det stille svekka – ikke av Moskva, men av et EU-land som vil beskytte sin egen næring.
Den neste sanksjonspakka skal etter planen komme til høsten. Hvis den skal bli strengere enn den forrige, må EU se på det som skjedde under forhandlingene i Brussel, der innholdet i den 21. pakken ble vannet ut. Problemet ligger ikke i Moskva, men i forhandlingsrommet i Brussel.
Problemet starter i Brussel
Problemet er altså ikke først og fremst Russlands oppfinnsomhet når det gjelder å omgå sanksjonene. Problemet er at Europa i fire år har tetta smutthull ett etter ett, samtidig som man har latt forretningsmodellen som gjør dem lønnsomme, bestå.
Skyggeflåten er en flåte Europa ikke klarte å stanse. Dynagas-flåten er en flåte Europa nå har gått med på å beskytte.
Hellas har verdens største handelsflåte. Landet sjokkerte de andre EU-landene da det krevde å få endra et forbud mot transport av LNG som allerede var enstemmig vedtatt i en tidligere sanksjonspakke. Kravet ble støtta av Dynagas, et transportselskap eid av milliardæren George Prokopiou. Sammen med datterselskapet har Dynagas leid ut elleve skip til Russlands største gassanlegg, Yamal LNG.
Dynagas og Dynacom Tankers har tjent anslagsvis 915 millioner dollar på handel med russisk råolje i løpet av tre år. Athen støtta selskapets argument om at et forbud ville skade Europas maritime næring, koste arbeidsplasser og ha liten effekt på Russlands krigskasse.
Sanksjoner gir reell makt – og de virker. To forhold gjør dette til mer enn et enkeltstående unntak
For det første er unntaket knytta til når kontrakten ble inngått, ikke til hvordan handelen foregår. Dermed er det nettopp de mest etablerte kommersielle forbindelsene fra før invasjonen som nå blir beskytta.
For det andre skal unntaket vurderes hvert år. Det betyr at Athen slipper å vinne diskusjonen på nytt. Det holder å true med veto én gang i året.
Dette er ikke bare et smutthull. Det er en tillatelse som kan fornyes, til å svekke EUs egen sanksjonspolitikk – og dermed bidra til Russlands krig mot Ukraina.
Hellas er et mye omtalt eksempel, men problemet strekker seg langt utover ett enkelt medlemsland. Under de samme forhandlingene fikk Østerrike gjennomslag for at sanksjonene mot det russiske selskapet Rasperia skulle vurderes på nytt. Målet var å kompensere for et tap på 2,1 milliarder euro hos Raiffeisen.
Ungarn og Slovakia har i årevis pressa fram unntak for sine oljeraffinerier. Når det har passet dem, har de også trua med å blokkere støtta til Ukraina.
Alt dette ville vært mindre viktig dersom sanksjonene ikke hadde virka. Men de gir reell makt, og de virker.
Moskva kjenner presset
I første kvartal 2026 brukte Russland 76,2 milliarder dollar på militære utgifter. Det tilsvarer rundt 65 prosent av statens føderale inntekter og er 30 prosent mer enn året før.
Det blir stadig vanskeligere å dekke disse utgiftene. Russlands olje- og gassinntekter i april i år lå fortsatt 21 prosent under nivået i april 2025. Av de 917 milliardene rubler staten fikk inn gjennom mineralutvinningsskatten, gikk 378 milliarder rett tilbake til produsentene gjennom ulike kompensasjonsordninger.
Moskva betaler altså sine egne oljeselskaper for at de skal fortsette å pumpe opp olje, samtidig som Russlands BNP ligger 10–12 prosent under den utviklingen man kunne forvente, dersom landet ikke hadde invadert Ukraina.
Hvert eneste unntak innebærer en økonomisk lettelse for en stat som ikke lenger har lett tilgang på penger.
I juni tjente Russland rundt 734 millioner euro om dagen på eksport av fossilt brensel. 54 prosent av den olja som ble frakta sjøveien ble transportert med tankskip i sanksjonerte skyggeflåter. Ytterligere 43 prosent ble frakta med tankskip som eies eller forsikres i G7-landa og andre tilslutta land. Det betyr at mer enn to femtedeler av handelen fortsatt er avhengig av vestlig skipsfart og forsikring.
Videre solgte raffinerier i India, Tyrkia, Brunei og Georgia raffinerte produkter laget av russisk råolje for 814 millioner euro til land som har innført sanksjoner mot Russland. Åtte skipslaster ble lossa i EU-havner, til tross for importforbudet.
Europa har forsøkt å stanse denne handelen kanal for kanal: ved å svarteliste skip, sette pristak, forby import og deretter forby import av raffinerte produkter.
Men EU har aldri behandla hele den europeiske maritime tjenestenæringa – rederne, befrakterne, forsikringsselskapene og meglerne som gjør det mulig å frakte LNG fra Arktis til kjøperne – som et mål for sanksjonspolitikken. I stedet har man behandla næringa som ei interessegruppe man må ta hensyn til.
Dette skillet er viktig. Sanksjoner kan forby en bestemt skipslast eller føre opp et bestemt skip på ei sanksjonsliste. Men hvis den breiere kommersielle infrastrukturen fortsatt er tilgjengelig, vil handelen tilpasse seg. Russlands skyggeflåte viser nettopp hvordan dette skjer.
«Det er misvisende å beskrive problemet som omgåelse av sanksjonene«
Håndhevingen av EUs sanksjoner er riktignok oppstykket. Hvert medlemsland håndhever dem gjennom sitt eget rettssystem. Men ingen myndighet kan slå ned på handlinger som EUs ministerråd har godkjent. Tollvesenet kan ikke holde tilbake en last som er lovlig. Svikten skjer tidligere, når reglene utformes.
Kravet om enstemmighet forsvares med at alle medlemsland dermed står bak den felles politikken. I praksis sikrer det at enhver regjering med sterke nasjonale næringsinteresser kan få disse interessene inn i europeisk lovgivning. Prisen for samtykket betales av de 26 andre landa gjennom unntak fra reglene.
Dette er det strukturelle problemet den neste sanksjonspakken må ta tak i. Spørsmålet er ikke bare om Europa kan finne på enda ei begrensning. Spørsmålet er om EU kan hindre at enkeltland uthuler restriksjonene unionen allerede har vedtatt.
Løsningen bør begynne med hvordan unntak håndteres. Alle unntak bør ha en fast utløpsdato. For å forlenge dem må det kreves et nytt, enstemmig vedtak. Da blir det de som ønsker å opprettholde handelen, som må samle støtte fra alle de 27 medlemslanda.
Transport av russisk LNG med tilknytning til Europa bør forbys ut fra hvem som eier, flaggfører, administrerer eller leier skipene. Det må ikke gis unntak basert på når kontrakten ble inngått.
Forbudet mot maritime tjenester bør utvides til å omfatte all russisk energieksport. Det bør også innføres en plikt til å kontrollere opprinnelsen til raffinerte oljeprodukter, med et tydelig juridisk ansvar dersom kontrollen svikter. At åtte skipslaster kunne losses i løpet av én måned, skyldes ikke mangel på etterretning. Det skyldes at regelbruddene ikke får konsekvenser.
Disse tiltakene vil ikke fjerne all omgåelse av sanksjonene. Men de vil ramme den europeiske infrastrukturen som gjør det mulig for russisk energi fortsatt å komme ut på verdensmarkedet.
Sanksjonene har så langt kosta Russland over én billion euro, altså over 1 000 milliarder euro. De har ramma russisk økonomi hardt, begrensa landets evne til å føre en brutal krig mot Ukraina og bidratt til økende misnøye i Russland med hvordan krigen utvikler seg.
Spørsmålet nå er om Europa er villig til å bruke den makta sanksjonene har gitt unionen.
Om strenge sanksjoner fortsatt kan være en viktig faktor som tvinger Putin i retning av en fredsavtale, avhenger ikke bare av Russlands forsøk på å omgå dem. Det avhenger også av om EU vil vedta regler som binder hele Europa til den samme politikken – og slutte å gjøre unntak til en permanent del av den.