Publisert på nettstedet Solidarity Ukraine – Belgique, 23. oktober 2026. Av Anastasia Spartak (pseudonym). Opprinnelig fra en publikasjon fra Rosa Luxemburg-stiftelsen
Hvordan brukes antifascisme egentlig i dag for å rettferdiggjøre krig og diskreditere Russlands motstandere? Den russiske politiske aktivisten Anastasia Spartak avliver de fire mytene hvor Russland bruker elementer av antifascisme for å rettferdiggjøre krigen mot Ukraina. [Myte nr. 4 følger om kort tid. Oversetters merknad}
24. februar 2022 erklærte Putin at det offisielle målet med krigen ville være «demilitarisering og avnazifisering av Ukraina». Samme dag presiserte hans talsmann, Dmitrij Peskov, at «ideelt sett bør Ukraina frigjøres, bli kvitt nazister, nazisympatisører og deres ideologi». Russiske medier stempler russiske soldater som antifascister og ukrainere som nazister, og trekker paralleller med hendingene på østfronten under andre verdenskrig (1941–1945), kjent i Russland som den store patriotiske krigen. «Som i 1945 vil seieren bli vår», skrev Putin 9. mai 2022. Russiske soldater i Ukraina bruker sovjetiske symboler. De bærer symboler som hammer og sigd, plasserer røde flagg på stridsvogner, gjenoppbygger ødelagte Lenin-monumenter i okkuperte ukrainske byer og viser seiersbanneret – en kopi av det som ble heist over Riksdagen 1. mai 1945 – på ukrainske administrative bygninger for å kunngjøre erobringa av territorium.
Myte nr. 3: «I Russland er nynazister fredløse»
Hva Putin sier om det: «Hva er avnazifisering? Jeg diskuterte det med mine vestlige kolleger.» «Hva er problemet? Dere har også radikalere.» Ja, det har vi. Men vi har ikke radikalere i regjeringa. Og alle innrømmer at det finnes [i Ukraina]. Ja, vi har kanskje noen idioter som går rundt med hakekors, men støtter vi dem på regjeringsnivå? Har vi kanskje tusenvis av mennesker som marsjerer med fakler i Moskva eller andre regionale hovedsteder, slik tilfellet var i Tyskland på 1930-tallet? Skjer det her? Og [i Ukraina], derimot, skjer det, og disse menneskene får støtte.»
I virkeligheten: siden Putin kom til makta har Kreml flørta med høyreekstreme bevegelser og ført en politikk med kontrollert nasjonalisme. Det har vært radikalere i regjeringa og nynazistiske fakkeltog. Nynazister over hele verden har uttrykt sin støtte til Russland.
Forklaring av myten: På begynnelsen av 1900-tallet dukket «det svarte århundre» opp i Russland, en høyreekstrem organisasjon som kjempet for russisk nasjonalisme [og antisemittisme], og kobla den direkte til autokrati og ortodoksi.
Etter seieren i oktoberrevolusjonen slutta medlemmene seg til den hvite bevegelsen, som forente antikommunistiske krefter. På 1930- og 1940-tallet oppsto de første russiske fascistpartiene blant antikommunistiske emigranter, tilhengere av Adolf Hitler. Ivan Iljin var blant ideologene til russisk fasisme. Etter den sovjetiske seieren i den store patriotiske krigen fortsatte høyreekstreme ideer å spre seg, spesielt innafor den russiske diasporaen.
Søtti år seinere skulle Russlands president Vladimir Putin kalle Iljin «sin favorittfilosof» og sitere ham under krigen mot Ukraina.
Russisk nasjonalisme og fascisme blomstra etter Sovjetunionens kollaps, i det påfølgende ideologiske vakuumet. Sovjetisk internasjonalisme og klassebevissthet ble erstatta av borgerlig nasjonalisme og nasjonalistisk bevissthet. Dette fenomenet manifesterte seg i alle de tidligere sovjetrepublikkene og provoserte fram en rekke væpna konflikter. Krigen i Ukraina, i likhet med konfliktene som brøt ut etter Sovjetunionens oppløsning i Moldova, Kirgisistan, Tadsjikistan og Nord- og Sør-Kaukasus, har en fellesnevner.
I 1994 brøt den første tsjetsjenske krigen ut i Russland, noe som førte til en kraftig økning i fremmedfrykt mot såkalte «folk med kaukasisk nasjonalitet» i Russlands slavisk-majoritetsregioner.
Under Jeltsins presidentskap var de mest framtredende trekkene ved den russiske ytre høyresida ny-hedenskap og den nynazistiske skinhead-subkulturen, importert utelukkende fra Vesten, sammen med den mest radikale versjonen av kapitalisme og kaoset forårsaka av sjokkøkonomisk terapi. Russiske nynazistiske skinheads danna gjenger som forfulgte folk fra Kaukasus og Sentral-Asia, som de anså som ansvarlige for all Russlands ulykke. Disse nynazistiske gjengene og organisasjonene eksisterte med myndighetenes fulle medvirkning.
I 1999 kom Vladimir Putin, direktør for FSB, til makta. Han utnevnte Vladislav Surkov, en mann fra teaterverdenen med en forkjærlighet for manipulasjon bak kulissene, til Kremls sjefsideolog. Det var Surkov som hjalp Putin med å opprette partiet Forent Russland. Det var også Surkov som ble identifisert som mannen som ga Putin tilgang til verkene til den russiske fascisten Ivan Iljin. Og det var Surkov som ble ideologen bak Novorossiya-prosjektet i de sørøstlige regionene av Ukraina, et uttrykk for den russiske regjeringens imperialistiske ambisjoner.
I 2005 utvikla Surkov en styresettsmodell for Putin, assosiert med konseptet «suverent demokrati». Det russiske politiske systemet beholdt utad kjennetegnene ved vestlige demokratier, men ble i stor grad kontrollert av en liten herskende klasse, noe som ga innbyggerne svært få muligheter for deltakelse og reel innflytelse. Ved siden av denne politiske modellen ble det utvikla et prosjekt med «kontrollert nasjonalisme», der staten i praksis etablerte sin kontroll over nasjonalister.
På 1990-tallet kunne nasjonalismen utvikle seg fritt, men fra tidlig på 2000-tallet og utover begynte myndighetene å spille det nasjonalistiske kortet, og dermed løste flere problemer samtidig: å beskytte seg mot massedemonstrasjoner, utpeke «folk av kaukasisk nasjonalitet» som fiender, bringe den ytre høyresida under kontroll og sette den opp mot «utlendinger».
I løpet av det første tiåret av det nye århundret brukte Kreml kontrollert nasjonalisme som et verktøy for politisk konsolidering. Denne strategien manifesterte seg gjennom valgprosjekter , ungdomsorganisasjoner og høyreekstreme sosiale bevegelser.
I 2003 ble Dmitrij Rogozin, lederen av Kongressen av russiske samfunn, en sammenslutning av nasjonalistiske organisasjoner, valgt inn i Statsdumaen som leder av valgblokken han hadde grunnlagt, Rodina (Federlandspartiet). Partiet hadde som mål å vinne over de «rødbrune» velgerne ved å tappe stemmer fra kommunistene gjennom den anti-oligarkiske retorikken til sin ledende venstreorienterte økonom, Sergej Glazyev.
På den tida ble Rodina kjent for en åpent rasistisk kampanjevideo med tittelen «La oss rense Moskva for søppelet». Fire år seinere sto mannen, som seinere skulle bli visestatsminister og leder for det statlige romfartsselskapet Roskosmos, på scenen under Den russiske marsjen og gjorde nazihilsen sammen med nynazister. Han skulle også bli en sentral skikkelse i Russlands militærindustrielle kompleks og få ansvar for landets deltakelse i Den internasjonale romstasjonen.
Rogozin tjenestegjorde som Russlands spesialrepresentant til NATO fra 2008 til 2011, og også i Transnistria i 2012.
9. mai 2014, midt under krigen i Donbas, erklærte Rogozin: «I dag er det ekstremt viktig at alle er aktive antifascister, fordi fascismens bunnfall fortsatt lever.» 23. september 2023 ble Dmitrij Rogozin utnevnt til senator i Den russiske føderasjon for den midlertidig okkuperte regionen Zaporizjzjzja. Den største suksessen for russiske nasjonalister var Rodinas inntreden i Dumaen og Rogozins inntreden i Kreml.
Det skal imidlertid bemerkes at også Vladimir Zhirinovskys nasjonalpopulistiske LDPR-parti presenterte seg tilsynelatende som nasjonalistisk, men fra midten av 1990-tallet og utover ble det ikke lenger oppfatta som en del av den russiske nasjonalistbevegelsen.
Rogozins karriere tok form på 2000-tallet, da Kreml drev med ideologiske eksperimenter og en ung president Putin fortsatt lette etter sin politiske stil .
På den tida lette Kreml etter effektive taktikker for å motvirke de såkalte «fargerevolusjonene», de folkelige opprørene som hadde blitt sett på med stor bekymring av russiske myndigheter: Roserevolusjonen i Georgia i 2003, oransje-revolusjonen i Ukraina i 2004 og tulipanrevolusjonen i Kirgisistan i 2005. Alle hadde fulgt lignende dynamikk: folkemengder av misfornøyde borgere okkuperte de sentrale torgene i byene, nekta å spre seg og krevde makthavernes avgang.
Ungdomsbevegelser
Surkov unnfanget deretter ideen om å opprette statskontrollerte ungdomsbevegelser som kunne spille en avgjørende rolle i å stå imot andre demonstranter, til og med fjerne dem med tvang fra offentlige plasser. Dermed ble Naši, som betyr «Vårt folk», født i 2005.
Organisasjonen, opprinnelig kalt «Interregional Anti-Fascist Democratic Youth Movement Naši», ble grunnlagt på sekstiårsdagen for seieren i den store patriotiske krigen. De viktigste erklærte fiendene til denne ungdomsorganisasjonen var «fascistiske organisasjoner, liberale, byråkrater og oligarker som sympatiserer med dem».
Innafor denne såkalte antifascistiske bevegelsen skulle høyreekstreme fotballpøbler være ansvarlige for voldelige handlinger. Blant dem var Gladiatorene fra Spartak Moskva og De Tapre Hingstene fra CSKA Moskva, knytta til det internasjonale nynazistiske nettverket Blood & Honour, som var kjent for sine gatekamper. På Kremls ordre utførte høyreekstreme fotballpøbler Našis skitne arbeid: de banka opp aktivister og journalister, angrep opposisjonspartiets hovedkvarter og holdt vakt på store byggeplasser.
I 2005, for eksempel, plyndra de hovedkvarteret til Eduard Limonovs Nasjonalbolsjevikparti.
I 2010 angrep disse samme pøblene, bevæpna med batonger, miljøvernere som prøvde å blokkere bygginga av en bomvei nær Moskva.
Den økende offentlige aktiviteten til høyreekstreme gikk ikke ubemerka hen og provoserte fram en motoffensiv fra antifascister, som angrep en administrasjonsbygning som lå i nærheten av den planlagte traséen for motorveien. Dette var den siste store kollektive aksjonen fra russiske antifascister. Deretter starta myndighetene en jakt på «venstreorienterte radikalere» og undertrykte de mest engasjerte aktivistene, som vi skal se senere i myte nr. 4.
Našis «antifascisme» besto av å offisielt bekjempe fremmedfrykt og delta i rituelle demonstrasjoner dedikert til den store patriotiske krigen. Bevegelsen hadde arva dette elementet fra sin forgjenger, den pro-Kreml-ungdomsorganisasjonen Idouchtchievmeste («Marsjerer sammen»).
Massebevegelser
I 2005 foreslo Surkov å erstatte feiringa av årsdagen for den store sosialistiske oktoberrevolusjonen, 7. november, med den nasjonale enhetsdagen, 4. november. Denne datoen ble et viktig øyeblikk for mobilisering for den russiske høyresida.
4. november 2005 fant den første russiske marsjen sted i Moskva, organisert av det eurasiske ungdomsforbundet til den høyreekstreme filosofen Alexander Dugin og av Bevegelsen mot ulovlig innvandring (DPNI), grunnlagt av Alexander Belov-Potkin og seinere forbudt. Den gangen foreslo Dugin å feire nasjonal enhet med en ungdomsmarsj, og dermed tilegne seg en idé fra venstresida, som hadde organisert sin egen demonstrasjon med tittelen «Antikapitalisme».
Nashi slutta seg til Dugins initiativ med slagordet «Russisk marsj: Vi er alle én av oss». Ifølge politiet deltok omtrent to tusen mennesker i demonstrasjonen. Mediene sirkulerte bilder av kolonner med skinheads som ga nazihilsen i sentrum av Moskva.
Deretter fikk Dugin muligheten til å lede ei avdeling på sosiologifakultetet ved Moskva statsuniversitet og til å etablere kontakter med europeiske høyreekstreme og nyfascistiske organisasjoner. DPNI ble den største nasjonalistiske organisasjonen i Russland. 2000-tallet markerte toppen av den russiske høyreekstreme bevegelsen. Dusinvis av organisasjoner, inkludert radikale nynazistiske grupper, oppsto fritt over hele landet uten å møte motstand fra myndighetene.
Ifølge Sova-overvåkingssenteret hadde Russland 50 000 nazistiske skinheads på 2000-tallet. Målet deres var å gripe makta gjennom en nazirevolusjon, og deres primære handlingsmetode var gateterrorisme.
I 2005 begikk nynazister 152 registrerte drap; i 2009 steg dette tallet til 548, ifølge etterforskningskomiteen til påtalemyndigheten. I 2011 ble nynazister fra NSO-Sever-gruppa aleine dømt for 27 drap og mer enn 50 overfall, samt planlegging av et terrorangrep.
I 2011 ble det også holdt en høyprofilert rettssak mot «Kamporganisasjonen av russiske nasjonalister», kjent under akronymet BORN. Denne nynazistiske gruppa spesialiserte seg på politiske attentater mot antifascister, noe som fikk betydelig offentlig oppmerksomhet. Mellom 2008 og 2011 begikk medlemmene ni drap. Blant ofrene var Moskva-antifascistene Fjodor Filatov, Ilja Dzhapridze og Ivan Sjutorskoj; føderal dommer Eduard Tsjuvashov; advokat Stanislav Markelov; og journalisten Anastasia Baburova.
Under rettssaken vitnet BORN-medlemmer mot hverandre. Uttalelsene deres avslørte at BORN opererte lovlig under dekke av den Kreml-kontrollerte nasjonalistiske organisasjonen Russkiy Obraz («Russisk bilde»). Ilja Gorjatsjev, BORNs ideolog, fortalte retten at han hadde kommunisert direkte med presidentadministrasjonens tjenestemenn Nikita Ivanov og Pavel Karpov.
Den direkte lederen for Russkiy Obraz innafor presidentadministrasjonen var Leonid Simunin, en representant for den pro-Kreml miljøungdomsorganisasjonen Mestnye («De lokale»). Gorjatsjev vitna i retten om at personopplysningene og adressene til antifascister som ble funnet på datamaskinen hans, var en del av et «overvåking av antifascister»-oppdrag som ble tildelt ham av Aleksej Mitrjusjin, den personlige livvakten til Nasji-lederen.
Russkiy Obraz samarbeida også direkte med Maksim Mishchenko, leder for den regjeringsvennlige ungdomsorganisasjonen Rossiya Molodaya («Unge Russland»). Etter attentatet på Sjutorskoj i 2009 plyndra antifascister hovedkvarteret hans. BORN-medlemmene ble dømt til livsvarig fengsel. Sjøl om BORN-saken fikk omfattende mediedekning og koblingene mellom myndighetene og den underjordiske nynazistbevegelsen var tydelige, ble ingen av de involverte tjenestemennene straffa.
Seinere sporet journalister Karpov til Ukraina, hvor han var en del av «regjeringene» i de såkalte «Folkerepublikkene» Donetsk og Luhansk. Leonid Simunin ble utnevnt til rådgiver eller viseminister for energi i Folkerepublikken Donetsk. I 2017 ble Maksim Mishchenko fengsla etter en svindelsak. Aleksej Sergejevitsj Mitrjusjin ble president for CSKA rugbyklubb.
Politikken med kontrollert nasjonalisme tok slutt i 2010 da titusenvis av fotballpøbler gjorde opprør på Moskvas Manege-plass 11. desember etter drapet på Spartak-supporteren Jegor Sviridov. Politiets oppførsel under etterforskninga av dette drapet ble oppfatta som et forsøk på å dekke over saken til fordel for visse tjenestemenn. Demonstrasjonen utarta til sammenstøt med politiet. Mer enn ti personer ble skada, dusinvis av demonstranter ble arrestert, og flere ble sikta. Journalister var sjokkerte og bemerka at «uroligheter av denne størrelsesordenen ikke hadde blitt sett i Moskva siden tidlig på 1990-tallet». Opptøyene i sentrale Moskva og Born-saken viste at ytre høyre nå hadde kommet ut av kontroll.
Mellom 2010 og 2015 demonterte sikkerhetsstyrkene de viktigste nasjonalistiske organisasjonene. Politiets åpenbare toleranse for, og til og med oppmuntring av, slike handlinger banet vei for strengere lover mot ekstremisme. Dette skjedde samtidig som folk i Russland begynte å bli fengsla for innlegg de hadde publisert i sosiale medier. DPNI og dens etterfølger, Russkie («russere»), ble forbudt, mens lederne deres, Aleksandr Potkin og Dmitri Idemusjkin, ble fengsla. Staten hadde med hell brukt nasjonalistkortet i løpet av Putins to første perioder, og da monsteret den hadde fostra prøvde å rive seg løs fra statens grep, satte en politioperasjon en stopper for den folkelige nasjonalitiske bevegelsen i Russland.
Bruddet i 2014 og krigen i 2022
Hendingene i Ukraina i 2014, Euromaidan og de påfølgende væpna fiendtlighetene øst i landet forårsaka en definitiv splittelse og tilbakegang for den russiske høyresida.
De såkalte «imperialistene» støtta de sjølerklærte republikkene Donbas, mens deres tidligere kamerater, nynazistene, stilte seg på Ukrainas side. Dette fenomenet har blitt kalt «det store skillet» i høyreekstreme kretser.
For russiske imperialister og nasjonalister legemliggjør krigen konseptet om det russiske folket som «trinitarisk», det vil si bestående av tre deler. Dette var den offisielle oppfatninga av det russiske imperiet, som bolsjevikene erstatta med ideen om tre uavhengige folk: russere, ukrainere og belarusere.
I 2014 tok Igor Girkin (Strelkov), en tidligere FSB-offiser som hadde kjempa i Transnistria og Bosnia, kommandoen over Donbas-militsene. På grunn av hans monarkistiske synspunkter ga serberne ham kallenavnet «tsaroffiseren».
For nynazister framstiller Putins regime seg som nybolsjevikisk og må derfor ødelegges for endelig å etablere russisk orden. Slik befant Sergej Korotkich, kjent som «Botsman», en tidligere leder av NSO, og andre berykta russiske nynazister seg i kamp sammen med Ukraina i frivillige bataljoner.
I 2014 mottok Korotkich et ukrainsk pass fra president Petro Porosjenko som takknemlighet for spesielle tjenester han hadde utført. Figurene Strelkov og Korotkich representerer de to samtidige polene til den russiske ytre høyresida.
Siden 2014 har imidlertid sjøl erklærte nazister kjempet sammen med Russland i Rusich, en rekognoserings-, sabotasje- og angrepsgruppe som bruker kolovrat, ansett som den russiske ekvivalenten til hakekorset, som sitt symbol. Rusich-medlemmer var blant de ansatte i det private militærselskapet Wagner, ideologisk alliert med ytre høyresiden.
Wagners tidligere sjef, forretningsmannen Yevgeny Prigozhin, organiserte en gang cateringtjenester for høytstående statstjenestemenn og hadde kommet så nær Kreml at han ble kalt «Putins kokk» av media.
23. august 2023, nøyaktig to måneder etter det mislykka Wagner-mytteriet, omkom foreningens leder, Jevgenij Prigozjin, og kommandør Dmitrij Utkin i en flyulykke i Tver-regionen under mystiske omstendigheter. Ifølge noen beretninger kjempet sjefen for Rusich-enheten, Aleksej Miltsjakov, innafor Wagner og tjenestegjorde i samme enhet som foreningens grunnlegger, Dmitrij Utkin. Andre framtredende skikkelser i Rusich inkluderer nestkommanderende Jan Petrovskij, med kallenavnet Velikij Slavjan («Storslaver»), og Jevgenij Rasskazov, kjent som Topaz, som åpent sprer nazipropaganda gjennom satiriske bilder og meldinger.
Samtidig ser Rusich-krigere ingen motsetning i at Russland fører krig i Ukraina under påskudd av avnazifisering.
Rusich er godt kjent for utenlandske etterretningstjenester. I september 2022 ble enheten og dens kommandører satt på den amerikanske sanksjonslista for den spesielle grusomheten de viste under kampene i Kharkiv-regionen.
I april 2020 ble den russiske imperiebevegelsen (RID), en høyreekstrem organisasjon med en væpna fløy, den keiserlige legionen, som hadde kjempet i Ukraina siden 2014, også underlagt amerikanske sanksjoner. Den russiske imperiebevegelsen, grunnlagt i 2002 i St. Petersburg av Stanislav Vorobiev, holder seg til en monarkistisk ideologi basert blant annet på trua på at Russland burde styres av en etterkommer av Romanov-dynastiet, familien til den siste tsaren. Denne lille høyreekstreme organisasjonen forble ukjent for allmennheten inntil det kom fram at den hadde en veritabel treningsbase i nærheten av St. Petersburg, kalt Partizan. Den russiske keiserbevegelsen, i likhet med Strelkov, har et svært negativt syn på Putin, sjøl om de kjemper sammen med Russland.
Lista over høyreekstreme enheter som kjemper sammen med Russland er lang. Disse inkluderer «Española» og Moskvas rekognoseringsenhet i den 106. luftbårne divisjon, grupper knytta til høyreekstreme fotballhooligans, det nordslaviske kosakksamfunnet og en rekke andre kosakkenheter, samt krigere fra bevegelsen «Russisk slavisk union og gjenoppliving» (RUSOV), som også tiltrekker seg serbiske frivillige og panslavistiske sympatisører.
Ifølge noen rapporter har høyreekstreme krigere som tilhører RUSOV, inkludert serbiske frivillige, slutta seg til Sudoplatov-bataljonen [oppkalt etter NKVD-agenten som blant annet organiserte attentatet på Trotskij].
I akademiske kretser er deltakelsen til høyreekstreme militante i krigen i Ukraina allment anerkjent; antifascister overvåker og dokumenterer aktivitetene deres.
Antallet medlemmer i disse enhetene er ukjent; det varierer sannsynligvis fra dusinvis til hundrevis av radikalere. Sjøl om disse tallene kan virke ubetydelige ved første øyekast, ligger det bak hver kriger et nettverk av støttespillere som støtter dem ideologisk og gir dem alt de trenger ved fronten.
Høyreekstreme organisasjoner som forlaget Čërnaja Sotnja («Det svarte århundret») mobiliserer sine støttespillere og samler inn millioner av rubler gjennom folkefinansiering. Deres frivillige arbeid bidrar til å fylle hullene som staten har latt stå åpne. De kjøper militært utstyr, inkludert kroppspansring, nattkikkerter, riflesikter, kamuflasjeuniformer, medisinsk utstyr, SUV-er og til og med hele pansra personellkjøretøy, og sender dem til fronten, og utvider dermed sin innflytelse innafor de væpna styrkene. Myndighetene er klar over de høyreekstremes tilstedeværelse ved fronten, men motsetter seg den ikke på noen måte; tvert imot integrerer de den i rekkene til den regulære hæren og mediesystemet.
I september 2022 publiserte Antifascist Europe en artikkel som fokuserte på høyreekstreme journalister og mediehus. Russiske nynazister har blitt krigspropagandister, og rapporterer nå om hvordan «russiske soldater kjemper mot ukrainsk fascisme».
Artikkelen hevder at det har utvikla seg et fellesskap av høyreekstreme krigskorrespondenter i Russland. I krigens tåke blir disse personene nye referansepunkter og opinionsledere for samfunnet. Publikum stoler på krigskorrespondenter, og høyreekstreme journalister kan derfor enkelt utnytte den nåværende situasjonen til å fremme sine egne fortellinger. I Russland legger ikke disse journalistene skjul på sine overbevisninger og uttrykker dem ofte åpent, og understreker sin rolle som spesialister på høyreekstreme.