Publisert på nettstedet til Aljazeera, 11. november 2026. Av Anton Shekhovtsov, Direktør for Senter for demokratisk integritet.
Det humanitære gjennombruddet i Oleshky har ikke endra Moskvas beregninger. Putin mener han kan overleve vestlig støtte til Ukraina.
Den russisk-ukrainske krigen, ha for lengst har gått inn i en utmattelsesfase. Samtidig starter Russland, Ukraina og USA en ny runde med USA-meglede trilaterale samtaler i Abu Dhabi, hovedstaden i De forente arabiske emirater, 10. november. Samtalene skal etter planen fortsette 11. november.
Samtalene kommer etter en vellykka humanitær operasjon i Oleshky, en by sør-ukrainsk som har vært okkupert av russiske styrker siden 2022.
Fra desember 2025 opplevde Olesjky ei matkrise som forverra seg dramatisk sommeren i år. I løpet av åra under russisk okkupasjon falt befolkninga fra 25 000 til 2000 mennesker, og matmangel trua overlevelsen til de som ble igjen. I sommer ble imidlertid ukrainske og russiske etterretningstjenester enige om å samarbeide om en lokal våpenhvile for å evakuere Olesjkys innbyggere – hvis de ønska å dra – enten til Ukraina eller Russland.
Det humanitære oppdraget gikk overraskende bra. Begge sider overholdt våpenhvileavtalen. Hundrevis av mennesker ble evakuert fra den hardt rammede byen, de fleste til Ukraina.
Det var også spesielt å se hvordan de ukrainske og russiske menneskerettighetsrepresentantene, Dmytro Lubinets og Yana Lantratova, samarbeida om oppdraget. De koordinerte evakueringa på en fredelig måte og viste gjensidig respekt.
Kan dette vellykka oppdraget legge grunnlaget for – eller i det minste bidra til – framgang i fredsforhandlingene i Abu Dhabi, som USA har megla fram mellom Russland og Ukraina? Flere faktorer tyder på at dette er usannsynlig.
En umiddelbar indikator er at suksessen til oppdraget i Olesjkij ikke var drevet av Moskvas ønske om fred. Det var heller et tegn på deres vilje til å føye seg etter Donald Trumps forfengelighet på bakgrunn, av hans fiendtlighet mot Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj.
Det har lenge vært kjent at Trump har ønska å motta Nobels fredspris. Men til tross for hans påstander om at han har avslutta utallige kriger rundt om i verden, er det lite sannsynlig at Trump vil motta denne prestisjetunge prisen. I dag ser det ut til at Trump-familiens plan er å forsøke å sikre Nobels fredspris til Melania Trump.
Det humanitære oppdraget til Oleshky ser ut til å være et godt eksempel. Noen dager før våpenhvilen kunngjorde Det hvite hus at det var Melania Trump som hadde tatt initiativ til diskusjonene om en våpenhvile mellom Russland og Ukraina. Hun gjorde dette i det Det hvite hus omtalte som sin «formelle rolle som eksklusiv mellommann». Dermed overså Det hvite hus både Vatikanets forsøk på å få på plass våpenhvilen i Oleshky og det faktum at ukrainske og russiske etterretningstjenester allerede hadde begynt å diskutere en midlertidig våpenhvile i sommer. Moskva støtta imidlertid umiddelbart Washingtons versjon av Melania Trumps viktige rolle i avtalen, og Kyiv måtte også innrette seg etter den versjonen.
Både Russland og Ukraina prøver å vinne Donald Trump over på sin side. Begge landa til slutt gikk med på å spille med på Det hvite hus’ promotering av USAs førstedame som «fredsmegler». Moskva mente antagelig at suksessen til Olesjkij-humanitære oppdrag ville være til større fordel for dem enn for Kyiv. Putins tilsynelatende resonnement her er at Moskvas tilsynelatende samarbeidsvilje kan styrke Trumps misnøye med Zelenskij og forsterke hans vrangforestilling om at det er Ukraina, snarere enn Russland, som blokkerer veien til en slutt av krigen. For Putin ville det å vinne Trump over være en måte å fortsette aggresjonen mot Ukraina under gunstigere omstendigheter – ikke en måte å komme til fred med Ukraina.
En annen faktor som tyder på at Abu Dhabi-samtalene sannsynligvis ikke vil føre til framskritt mot varig fred, er at Moskva utnevnte forhandler, Vladimir Medinsky, Putins assistent, til leder for den russiske delegasjonen for samtalene i De forente arabiske emirater. Medinsky leda de russiske delegasjonene for forhandlingene med Ukraina i Istanbul i 2022 og 2025. Gjenutnevnelse av han som delegasjonens leder for Abu Dhabi tyder på at den russiske holdninga til Ukraina ikke har endra seg siden Istanbul-forhandlingene. Det eneste akseptable resultatet av krigen for Russland er fortsatt at Ukraina overgir seg, og å overgi seg var uakseptabel for Ukraina i 2022 og 2025, og er fortsatt det i dag.
Putin ser imidlertid ut til å tro at Russland er i en sterkere forhandlingsposisjon enn Ukraina, og hans tro er basert på både feilaktige og realistiske antagelser.
På den ene siden tar Putin feil når han tror at de stadige russiske angrepene på ukrainsk infrastruktur, blant annet energi- og vannforsyninga, vil svekke ukrainernes motstandskraft så mye at de enten krever at myndighetene overgir seg til Russland eller gjør opprør mot regjeringa.
Ukraina kjemper en eksistensiell krig, der overgivelse betyr død, tortur og etnisk rensing – en praksis som er karakteristisk for russisk styre i de for tida okkuperte ukrainske områdene. Ukrainere har rett og slett ikke noe annet valg enn å motstå den russiske aggresjonen.
På den annen side har Moskva en riktig vurdering av utviklinga i Vesten, der fortsatt støtte til Ukraina utfordres på flere fronter. Mens europeiske nasjoner fortsetter å finansiere våpenforsyninger til Ukrainas forsvar, kommer en stor andel av våpnene landet trenger fra USA.
Den felles amerikansk-israelske krigen mot Iran tømte noen amerikanske lagre, og USAs kapasitet til å fylle dem opp igjen er begrensa. Dette skaper et betydelig gap i Ukrainas offensive og defensive innsats, spesielt når det gjelder luftforsvar. Det demokratiske partiets seier i mellomvalget i USA vil neppe endre situasjonen, sjøl om partiet har vært mer gunstig innstilt til Ukraina enn republikanerne: mangelen på våpen som USA kan selge til Ukraina via sine allierte er et materielt, snarere enn et politisk spørsmål.
Dessuten avhenger den fortsatte militære og økonomiske støtta som Ukraina mottar fra sine europeiske og andre allierte, ikke bare av den politiske enigheten blant disse allierte om behovet for slik støtte, men også av de individuelle posisjonene til disse allierte.
Frankrike vil avholde et presidentvalg i første halvdel av 2027, potensielt etterfulgt av nyvalg til parlamentet, og det høyreorienterte nasjonalistpartiet National Samling har en god sjanse til å sikre seg både presidentskapet og statsministerembetet i Den franske republikk. Den uformelle lederen, Marine Le Pen, har kunngjort at hun stiller til valg som president våren neste år Hun har allerede sagt at Frankrike ikke lenger kan gi økonomisk bistand til Ukraina, noe som antyder at hun ville stoppe den økonomiske bistanden hvis hun ble valgt til president.
Til tross for at Frankrike er den nest største økonomien i EU, er det bare den femte største bilaterale EU-giveren til Ukraina. Men Frankrike er et innflytelsesrikt europeisk land, og hvis det stopper den økonomiske støtta til Ukraina, kan dette føre til en dominoeffekt blant enkelte andre EU-land, og skape mer økonomisk og internt politisk press på de EU-regjeringene som fortsetter å hjelpe Ukraina.
Marine Le Pen, fra et parti som mottok økonomisk støtte fra Russland i 2014 og som møtte Putin personlig i Moskva i 2017, er mest sannsynlig Russlands beste sjanse for 2027, når det gjelder å svekke Ukrainas forsvar. Men dette er ikke den eneste sjansen. I Tyskland stiger det høyreorienterte nasjonalistpartiet Alternativ für Deutschland på meningsmålingene, og det er det største åpent pro-Putin- og pro-Trump-partiet i EU. Og Trump sjøl, til tross for tapene til det republikanske parti i det amerikanske mellomvalget i 2026, er fortsatt et av Russlands viktigste håp i forbindelse med den russiske krigen.