Publisert på nettsida til «Allt åt alla» , av Oleksandr Kyselov, medlem av «Allt åt alla» og i tillegg kontaktperson for Sotsialny Rukh i Norden. (Artikkelen bygger på en oversettelse til svensk av Jan Czajkowski, fra FB-sida Ukraina-Solidaritet )
Hva betyr egentlig internasjonal solidaritet når kryssermissilene slår ned? Oleksandr Kyselov fra «Allt åt alla» (Uppsala) kritiserer den vestlige venstresidas respons på den russiske invasjonen av Ukraina og diskuterer hvordan man kan komme videre fra gamle posisjoner.
Internasjonal solidaritet, brukt som et slagord, kan i virkeligheten være selektiv og polariserende. Den kan føre til sterke følelser, opprørte fordømmelser, lidenskapelige pekefingre og uventa allianser. Men den kan også bli en proxy, en stedfortreder, for ulike politiske interesser som er helt ulike fra dem man hevder å solidarisere seg med. Det er akkurat dette som skjedde da krigen i Ukraina starta.
På et øyeblikk ble hendelsene i vårt fattige, perifere land et emne for en nærmest global debatt. Vi har sett alt: fra store gestikuleringer og høylytt applaus til sterkt formulerte uttalelser og til og med til at land åpner sine grenser for flyktninger. Men snart ble det klart at denne oppmerksomheten hovedsakelig ble drevet av tilskuerens egne innenrikspolitiske agendaer.
Solidaritet som stedfortreder
Allerede fra begynnelsen var liberalerne i vest blant Ukrainas sterkeste støttespillere. Dessverre tenderte denne solidariteten til å være på andres bekostning. Først ble de ukrainske flyktningene kasta inn i allerede anstrengte og underfinansierte velferdssystemer, noen ganger fylt fra tidligere avstengte økonomiske midler eller oftere gjennom omprioriteringer.
Dessuten var det ikke uvanlig at behovet for å støtte Ukraina ble brukt som motivasjon for innstramninger innad i landet. Til og med økning av ammunisjonsleveransene, som i Storbritannia, gikk hånd i hånd med press mot fagforeningene.
Gjennom politiske valg tenderte dette til å undergrave akkurat den solidariteten som motiverte det. I tillegg ble den russiske invasjonen en brekkstang for å omgå normale overveielser og for å presse gjennom en epokegjørende militær opprustning, gjennom milliardkontrakter til våpenindustrien og ved å flytte fokus vekk fra klimamålene.
Samtidig ble leveransene til Ukraina ofte utsatt, landets korneksport ble blokkert i månedsvis, og omfanget av løftene ble avhengig av personer som Trump og Orbán. Og likevel fortsatte den russiske gassen, olja og uranet å strømme, og den vestlige høyteknologiske produksjonen fortsatte å finne veier inn i Russland.
Venstresida sto på den annen side, til tross for årevis med kamp for internasjonalisme, overfor en eksistensiell utfordring av sitt lenge etablerte syn på verden og sine prioriteringer. Altfor mange, fanget av gamle traumer eller erklærte dyder, klarte ikke å løsrive seg fra innenrikspolitiske kamper og stivna holdninger fra den kalde krigen.
For noen ble åpen og konsekvent støtte til Ukraina rett og slett assosiert med borgerlig politikk, og som ingenting annet enn et nytt bevis på doble standarder. Når det kom til stykket «var hovedfienden hjemme», og den som ble sett på som venn av din fiende var virkelig ikke din venn. Derfor har venstresida de siste to åra hovedsakelig svingt mellom halvhjerta støtte og pinlig likegyldighet.
Med dette i bakhodet er det ikke rart at diskusjonene raskt tok formen av en dogmatisk øvelse, der «en konkret analyse av den konkrete situasjonen» lyste med sitt fravær. «Dette er et patriarkalsk eventyr, en proxykrig som har blitt framprovosert av ondskapen sjøl, Vesten, – dette er en sak for Ukrainas kapitalistiske regjering.»
Slike klisjeer ble benytta av mange for å bekrefte sin radikale identitet og høye moral. Den «rotete» virkeligheten ville bare komplisere ting unødvendig. Når alt kommer til alt, er det ikke vår hellige plikt å være fredens røst? Hvorfor går ikke bare arbeiderne i Ukraina og Russland sammen og styrter sine herskere?
Uavhengig av politisk syn, vil derfor ukrainere som vil slåss mot okkupasjonen lett havne i bås med folk i Vesten som i utgangspunktet kanskje er mest interessert i å støtte sin egne reaksjonære klassefrender i Ukraina, og som derfor ønsker å holde avstand til progressivt støttearbeid for Ukraina. Men Ukraina og motstandskampen trenger sårt all den hjelpa vi kan få.(Dette avsnittet er noe omskrevet iforhold til den engelske orginalen, med tillatelse fra artikkelforfatteren. Oversetters merknad)
Sjøl når du rett og slett ikke har noe valg, vil dine naturlige allierte ta dette som en beleilig unnskyldning for å distansere seg ytterligere og til sin egen lettelse fornye de barrikadene som beskytter deres komfortsone.
Solidaritet for sin egen skyld
I en ideell verden ville det ikke være vanskelig for noen som genuint bryr seg om folket, å begynne med å ta et nærmere blikk på dem. Hvem er dette «borgerskapet» som arrangerer Ukraina-demonstrasjoner, slik Kajsa Ekis Ekman kaller oss. Er de ikke innvandrerarbeidere som mista livet på byggeplassen i Sundbyberg? Er de ikke ydmykede, utslitte og bedratte jordbruksarbeidere i Skåne? Er de ikke utmattede renholdere i Stor-Stockholm som tilbringer timer med ubetalt pendling, eller desperate kvinner som tvinges til å selge sex for å forsørge sine familier? (Oversetters kommentar: K.E. Ekman er profilert svensk «venstre»-aktivist og «fredsvenn»)
Hva kreves det for å tenke ut hvem som vil komme til å «kjempe med spader» hvis ammunisjonen tar slutt, slik den ukrainske utenriksministeren lover? Vil det virkelig være rike menn? Eller heller en av de 45 000 kvinnene eller 10 000 jernbanearbeiderne i hæren? Er det noen tvil om hvem sine hjem og levebrød som vil være utsatt når luftvernrakettene er brukt opp? Hvem vil ha mest å vinne på «revolusjonær defaitisme» – den halvt levende og demobiliserte arbeiderbevegelsen, de ikke-eksisterende massepartiene til venstre, eller den organiserte høyresida?
Et botemiddel mot meningsløse oppvisninger i dydighet er forståelsen av at ord har konsekvenser, spesielt for dem som møter kuler, eller er direkte utsatt for utnyttelse. Det kan se ut som det samme for radikalere som sitter foran en skjerm, men det er en forskjell for dem som risikerer å bli utsatt for den russiske regjeringas vilkårlighet: politiske aktivister, fagforeningsaktivister og journalister, som Kreml åpenbart ikke skåner. Det er en forskjell for feminister og LHBTQ-aktivister, som Putin har erklært sitt korstog mot. Det er en forskjell for dem som ikke kan flykte, og det er en forskjell for dem som likevel blir tvunget til det.
Alle har ikke råd til luksusen av abstrakte resonnementer. Sjølsagt bør oppfordringer til solidaritet ikke innebære noe forbud mot å kritisere eliten når de kler sin politikk i de rette fargene. Men det betyr heller ikke at man uten videre kan avvise enhver handling som overlagt og overfladisk hykleri. Ta dem på ordet og avslør enhver mangel på konsekvens, uten å stikke folket i ryggen.
Hva vil hver enkelt forslag, reformpakke eller politisk utspill primært bidra til? Bevarer det status quo, styrker det beskyttelsen eller styrken til arbeiderklassen, svekker det dem, eller kanskje først og fremst beriker det politikernes støttespillere? Også sjølopptatte og uærlige gester kan være til nytte, hvis noen stilles til ansvar.
Internationalismen har sjølsagt ingenting å gjøre med arrogante krav om å avvise enhver tvil eller glemme sine egne interesser. De samme omstendighetene som utnyttes for å rettferdiggjøre avskaffelsen av en felles helligdag eller øke prisen på Wallenbergs aksjer, kan være grunnlag for å kreve en skatteøkning for milliardærene eller nasjonalisering av våpenindustrien. Kamerater bør kunne diskutere utfordringer åpent og søke løsninger sammen.
Forbi westsplaining*
Med det sagt kan ukrainere være like sjølopptatte, naive, traumatiserte eller hatefulle. Vi er ubøyelige når det gjelder trua på vår lysende europeiske framtid, vi stiller urimelige krav til dem som befinner seg i de okkuperte områdene, vi er raske til å kalle andre for Putins slaver, og vi tror at den eneste gode russeren er en død russer. Men viser ikke dette at dialogen er livsviktig? Sann internasjonalisme grunnlegges på støtte til vanlige mennesker, erkjenner ens tvil og jordnære agendaer, ser bortenfor stereotypiene og bygger opp det vi har felles. Ikke på grunn av moralsk plikt eller dårlig samvittighet, men av medfølelse for og solidaritet med dem som er som oss. Når bølgen av høyrepopulisme kommer, har lønnsmottakerne rundt om i verden ingen andre å stole på enn hverandre.
*westsplaining: -tendensen blant venstresida i Vesten til arrogant å forklare situasjonen i Øst-Europa, uten å ta hensyn til hva venstresida i Øst har å si.