Publisert av «Tribunal for Putin» , 28. mai, 2024. Av Mykola Komarovskyi
For nesten 70 år sida ble det i justispalasset i Nürnberg for første gang i verdenshistorien avsagt dommer mot høytstående tjenestemenn, som personlig ble anklaga for gjerninger staten hadde begått.
En av de nye forbrytelsene som naziledelsen ble anklaga for å begå var forbrytelser mot menneskeheten, som ble inkludert i charteret til Nürnberg-domstolen.
På grunn av Russlands krig mot Ukraina er forbrytelser mot menneskeheten igjen i ferd med å bli aktuelle. Det russerne begår mot sivile får oss til å huske nazistenes grusomheter i dette samme landet for mer enn 80 år siden. Men hva betyr egentlig dette begrepet, og hva skiller det fra krigsforbrytelser og folkemordsforbrytelsen?
«Forbrytelse mot menneskeheten» ble formelt første gang nevnt i 1915: Entente-maktene (Storbritannia, Frankrike og Russland. Oversetter merknad) anklaga regjeringa i det osmanske riket for å begå slike forbrytelser i forbindelse med massakrene på armenerne. Det var imidlertid kun en politisk erklæring som verken kunne stoppe grusomhetene eller stille gjerningsmennene for retten.
Takket være Hersch Lauterpacht, en østerriksk og engelsk advokat av jødisk opprinnelse som studerte ved Det juridiske fakultet ved Lviv University fra 1915 til 1919, klarte forbrytelser mot menneskeheten å komme inn i charteret til Nürnberg-tribunalet og ble deretter et anerkjent begrep i internasjonal strafferett.
Lauterpacht hadde et nært forhold til Robert Jackson, en amerikansk høyesterettsdommer som ble utnevnt til representant og seinere hovedanklager for USA ved Nürnberg-rettssakene.
Representanter for de allierte kunne ikke oppnå konsensus under diskusjonen om den framtidige domstolen på grunn av forskjellige rettssystemer i de enkelte statene. Etter livlige diskusjoner foreslo Lauterpacht at Jackson skulle introdusere et nytt begrep i internasjonal lov som ville dekke forbrytelser som utelukkende var retta mot sivile. Sovjetiske og amerikanske jurister klarte ikke bli enige om dette spørsmålet. Han foreslo å kalle grusomheter begått mot sivile, som individer, for forbrytelser mot menneskeheten. Jackson støtta forslaget.
Folkemord og forbrytelser mot menneskeheten: en begrepskamp
En annen ved lovfakultetet i Lviv, Rafal Lemkin, forfatteren av begrepet «folkemord», forsøkte også å introdusere en ny forbrytelse i internasjonal lov. Lemkin ønsket imidlertid ikke å beskytte mennesker som helhet, men individuelle grupper: ordet i seg sjøl, -«folkemord», er en blanding av den greske roten genos (stamme, rase) og det latinske cide (mord).
Lemkin ble oppmuntra til å lage eget kbegrep på grunnlag av de allerede nevnte massakrene på armenere i det osmanske riket. Lemkin var rasende over at staten kunne behandle sin egen befolkning så grusomt, uten å ta noe ansvar for sine handlinger.
Gersch Lauterpacht snakket ganske kaldt om Lemkins begrep om folkemord: det virket for ham som om å framheve forbrytelser mot en egen gruppe ville redusere betydninga av livet til den enkelt person. I tillegg påpekte han at det ville være objektivt utfordrende å bevise intensjonen om å ødelegge ei bestemt gruppe (og han tok ikke feil i dette).
Deretter ble både folkemord og forbrytelser mot menneskeheten en del av internasjonal straffelov. Vi har imidlertid fortsatt ikke en egen konvensjon for forbrytelser mot menneskeheten, sjøl om det er sannsynlig at en slik lov etter hvert vil bli vedtatt.
Allerede etter andre verdenskrig ble forbrytelser mot menneskeheten funnet i tekstene til en rekke internasjonale straffesaker. For eksempel i statuttene til Den internasjonale tribunalet for det tidligere Jugoslavia og Den internasjonale domstolen for Rwanda.
I dag er en egen artikkel 7 i Roma-statutten viet forbrytelser mot menneskeheten. Den antyder at elleve handlinger kan betraktes som forbrytelser mot menneskeheten, hvis de blir begått som en del av et bevisst, utbredt eller systematisk angrep retta mot enhver sivilbefolkning:
- mord
- utryddelse
- slaveri
- utvisning eller tvungen befolkningsoverføring
- fengsling eller annen alvorlig fysisk frihetsberøvelse i strid med folkerettens grunnleggende regler
- tortur
- voldtekt, seksuelt slaveri, tvangsprostitusjon, tvangsgraviditet, tvangssterilisering eller annen alvorlig form for seksuell vold
- forfølgelse av en identifiserbar gruppe eller samfunn av politiske, rasemessige, nasjonale, etniske, kulturelle, religiøse, kjønn eller andre grunner som generelt er anerkjent som uakseptable i henhold til folkeretten i forbindelse med handlinger nevnt i dette avsnittet eller forbrytelser som er underlagt jurisdiksjonen til Den internasjonale straffedomstolen
- tvungen forsvinning av mennesker
- apartheidforbrytelsen
- andre umenneskelige handlinger av lignende art som med vilje forårsaker stor lidelse eller alvorlig kroppsskade eller alvorlig skade på mental eller fysisk helse
Hvorfor trenger vi dette begrepet, og det er ikke nok å bare fordømme krigsforbrytelser? Det er viktig at forbrytelser mot menneskeheten ikke begrenses til hendelser med væpna konflikt. Politiske regimer trenger ikke alltid en krig for å terrorisere sin egen befolkning. Og dessuten er denne terroren er ikke alltid retta mot ei spesifikk gruppe – og sjøl om det er tilfelle, vil bevisprosessen gi enhver advokat mareritt, slik Gersch Lauterpacht advarte om.
Tanken bak begrepet «forbrytelser mot menneskeheten» er å beskytte sivile, mens de fleste krigsforbrytelser kan ramme både sivile og militært personell. Få vil si at folkeretten tilbyr upåklagelig pålitelig beskyttelse, sjøl med et annet juridisk begrep i arsenalet. Imidlertid kunne man ikke engang håpe på dette for hundre år siden.
Ei gruppe for menneskerettigheter i Kharkiv har sendt ei melding til kontoret til påtalemyndigheten ved Den internasjonale straffedomstolen angående påtvungne forsvinninger i forbindelse med den russiske invasjonen av Ukraina.