Når man følger diverse diskusjoner, gjerne på nett, og ser hva enkelte «venstreorienterte» (eller i hvert fall tidligere venstreorienterte, -som nå kanskje heller definerer seg selv på andre måter) skriver om invasjonen i Ukraina, kan man virkelig begynne å lure. Den dårlig skjulte støtta til Russlands krigføring og Putin, gjerne forkledd som «nøktern statsmanns-analyse» (men gjerne ispedd en del russisk propaganda fra trollfabrikkene) får en til å lure på hvor denne pro-Putin holdninga kommer fra. For de fleste av disse folka tror nok ikke at Russland er slags sosialistisk drømme-stat lenger. Men de har heller en overbevisning om at Russland er en viktig kraft i den «anti-imperialistiske» leiren, i kamp mot USA-imperialismen. Leiren, ja… Derav ordet «campisme» (som engelsktalende gjerne bruker), -det gjelder å slutte opp om leiren «sin»… Dette er en artikkel om den historiske bakgrunnen for campismen.
For internasjonal arbeidersolidaritet ,
– mot campisme
Av Jason Schulman og Dan La Botz Innlegget er publisert vinteren 2020, på nettstedet Socialist Forum, som tilhører Democratic Socialist of America.
Som sosialister må vi støtte en virkelig internasjonalistisk politikk, en som støtter demokratiske bevegelser og arbeiderbevegelser over hele verden. Vi støtter slike bevegelser i deres kamp mot tyranniske regjeringer og herskende klasser i alle land, akkurat som vi ønsker at de skal solidarisere seg med vår kamp. Som amerikanske sosialister motsetter vi oss USA-imperialismen, men som internasjonalister må vi også gå imot andre staters autoritære styresett og imperialisme, uavhengig av hva de kaller seg selv. Vi må altså avvise «campisme.»
Campisme har vært en langvarig tendens i den internasjonale og amerikanske venstresida. Den tilnærmer seg verdenspolitikk ut fra synspunktet at hovedkonflikten i verden står mellom to fiendtlige geopolitiske leire: «imperialistleiren», i dag bestående av USA, Vest-Europa, Saudi-Arabia og Israel (eller en lignende kombinasjon) på den ene sida, og «den anti-imperialistiske leieren» med Russland, Kina, Nord-Korea, Syria, Iran, Venezuela, Cuba og andre mindre industrialiserte nasjoner på den andre siden. Anti-imperialistleiren er generelt definert som alle tidligere koloniserte nasjoner og spesielt alle erklærte anti-imperialistiske regjeringer i det globale sør. Denne ideologien har vært et kjennetegn for politiske strømninger som definerer seg selv som marxist-leninistiske, selv om andre som ikke identifiserer seg med det begrepet også har denne forståelsen.
Campisme eksisterer, kanskje overraskende, til og med innafor deler av Democratic Socialists of America (DSA). Vi håper at vår korte gjennomgang og kritikk av campisme vil bidra til at de i DSA som har vært tiltrukket av dette tankesettet, vil gå over til å avvise det. Vi ønsker det fordi campismen forvrenger betydninga av demokratisk sosialisme og leder sosialister bort fra prinsippene om «en urett mot en er en urett mot alle» og «arbeidere i alle land, foren dere!» Campismens prinsipp er derimot at «min fiendes fiende er min venn.»
I dette tankesettet overskygger inndelinga av verden mellom rivaliserende geopolitiske blokker alle andre spørsmål, og gjør denne inndelinga til den dominerende politiske forklaringa på det som skjer. Den tar sjelden for seg de indre klassestrukturene til nasjonene i «den anti-imperialistliske leiren», og uavhengig av karakteren til deres regjeringer og økonomier tildeles disse nasjonene en progressiv rolle. Den kritiserer nesten aldri «de anti-imperialistiske nasjonene» og ignorerer, nedvurderer eller går direkte imot bevegelser for demokrati eller økonomisk og sosial rettferdighet som oppstår blant arbeiderklassen i disse statene.
Samtidas campisme, slik den er beskrevet ovenfor, bryter med en marxistisk teori og bredere demokratisk sosialistiske tradisjon ved at den legger vekt på solidaritet med stater istedenfor internasjonal arbeiderklasse-solidaritet. Denne tendensen støtter generelt sett klart kapitalistiske stater (som Iran og Syria) eller stater som påstår at de er sosialistiske (som Kina eller Nord-Korea), men som har autoritære eller totalitære regjeringer. Tidligere hevda sosialister, fra Karl Marx til Eugene Debs ,fra Rosa Luxemburg til C.L.R. James , at arbeidere i det enkelte land alltid skulle støtte hverandre internasjonalt i kampen for demokrati og sosial rettferdighet.
Men når det gjelder stater i geopolitisk konflikt med USA, går tilhengerne av campisme ofte imot støtte til demokratiske bevegelser. Dette gjelder selv bevegelser som tydelig blir ledet av arbeiderklassen, med begrunnelsen at slike bevegelser setter tilsynelatende progressive regjeringer i fare, og at å støtte dem derfor ville gjøre amerikanske sosialister til allierte av vår egen herskende klasse.
Dette fører typisk nok til støtte for den kinesiske staten og det regjerende kommunistpartiet, selv om det fremmer en sterkt undertrykkende form for kapitalisme og motsetter seg arbeidernes egen organisering og makt. Dette synet forvrenger den marxistiske politiske tradisjonen som har røtter i humanisme, opplysningstida og arbeiderbevegelsen på 1800-tallet, og som framfor alt handler om kampen for arbeiderklassens politiske makt.
Opprinnelsen til campismen i den russiske revolusjonen
Det var ei tid da identifikasjon med en anti-kapitalistisk og en anti-imperialistisk leir hadde en viss mening. Den russiske revolusjonen ble støtta av millioner av arbeidere over hele verden, og den førte til en splittelse i den internasjonale arbeiderbevegelsen, mellom de som forble i sosialdemokratiske partier og de som sluttet seg til de nyorganiserte kommunistpartiene og Den kommunistiske internasjonale (Komintern). Så i tiåret etter revolusjonen i 1917 kunne man si at det var to leirer: en som forsvarte en arbeiderrevolusjon og strevde for sosialisme, versus en kapitalistleir som fremmet kontrarevolusjon over hele verden.
Imidlertid ble den internasjonale kommunismen endra av utviklinga i Sovjetunionen i perioden etter 1927. En fraksjon ledet av Josef Stalin fikk total kontroll i det kommunistiske partiet i Sovjetunionen (SUKP) og Komintern, med tilhørende partier over hele verden. Stalin gjennomførte en motrevolusjon innenfor bevegelsen, og fengslet, landsforviste og henretta nesten alle bolsjevikene som hadde leda overgangen fra det tidligere tsar-riket de første ti årene. Under hans ledelse underla SUKP også sovjetene, fagforeningene og alle andre institusjoner Stalin og hans støttespillere.
Stalin brukte staten til å transformere den sovjetiske økonomien – gjennom nasjonalisering av all industri og tvangskollektivisering av jordbruket – til et byråkratisk sentralisert og defekt «planøkonomisk» system under total kontroll av partiet.
På 1930-tallet hadde «kommunismen» lite å gjøre med kommunisme slik Marx og Engels brukte begrepet. For å markere dens avvik fra grunnleggende marxistiske og demokratisk sosialistiske prinsipper, begynte kritiske strømninger på venstresida å kalle det «stalinisme». Likevel fortsatte kommunistpartier rundt om i verden å støtte «sosialistleiren», og på grunn av deres innflytelse så millioner av arbeidere på Sovjetunionen som sosialismens fødeland. Mange så fortsatt Sovjetunionen som et positivt alternativ til et kapitalistisk system som var fanga i den store depresjonen, og som et forbilde for en ikke-kapitalistisk vei til utvikling og velstand i det som seinere ble kalt den tredje verden.
I innledninga til andre verdenskrig allierte Stalin først Sovjetunionen med de britiske og franske imperiene, deretter med Nazi-Tyskland i Hitler-Stalin-pakten fra 1939, og til slutt igjen med Storbritannia, Frankrike og USA. Som et resultat klarte Sovjetunionen å framstille seg selv, og ble sett på av millioner, som en progressiv demokratisk, antifascistisk stat. Da Sovjetunionen ved krigens slutt beseira nazismen i Øst-Europa og deretter erobra de samme landene, ble ideen om sosialistleiren utvida til ikke bare å bestå av Sovjetunionen, men også å inkludere statene som nå ble en del av Warszawa-pakten.
De øst-europeiske landene, dominert av USSR, ble omformet i den russiske modellen, hvor regjerende kommunistpartier nasjonaliserte alle bedrifter og undertrykte all politisk frihet. Da arbeidere gjorde opprør mot det regjerende Sosialistisk Enhetsparti i Øst-Tyskland i 1953, reiste seg i revolusjon i Ungarn i 1956 og organiserte streiker i Polen fra slutten av 1960-tallet til 1980-tallet, slo regjeringene dem ned med støtte fra den Røde Arme. Til tross for dette, fortsatte mange på venstresida å tro at det eksisterte en progressiv sosialistleir og en reaksjonær kapitalistleir. Sannheten er at det siden 1930-tallet har vært to klart reaksjonære leirer, som begge er imot arbeiderklassens politiske makt.
Kina kompliserer campismen…
Logikken til campismen ble mer kompleks på grunn av konflikten mellom Maos Kina og Sovjetunionen. Seieren til Kinas kommunistparti (KKP) over Kuomintang (KMT, det kinesiske nasjonalistpartiet) i 1949 utvida «sosialistleiren», men med en ny vri. KKP hadde ført en bondehær til seier, omringet og erobret de kinesiske byene. Dessuten var det en revolusjon av et tidligere kolonisert, ikke-hvitt folk. Likevel, i de fleste henseender, ga Stalin modellen for KKP under Mao: en ettpartistat som eide og styrte hele økonomien og kontrollerte alle politiske og sosiale organisasjoner. Maos industrielle utviklingsplan, «Det store spranget framover», førte til massesult og dødsfall for titalls millioner, dette overgikk selv tallet på ofrene for Stalins tvungne kollektivisering av jordbruket på 1930-tallet.
Under den kalde krigen ble uavhengige revolusjonære sosialistorganisasjoner, som var imot både «vestlige» og «østlige» sosiale systemer, marginalisert. De enorme grusomhetene til USA og andre kapitalistiske makter – fra atombombingene av Japan i august 1945 til USAs og Vest-Europas rolle i kupp og støtte til militærdiktaturer i Latin-Amerika, Midtøsten og Afrika – førte ofte amerikanske og andre venstresosialister til å enten støtte kommunistleiren eller i det minste se den som progressiv. Slike venstresosialister, forferda over grusomhetene begått av deres eget land, og uvitende om eller uvillige til å tro på kommunistiske grusomheter, glir lett over i campismen.
I 1962 brøt Mao med Sovjetunionen og argumenterte for at den russiske lederen Nikita Khrusjtsjov fulgte en «kapitalistisk vei» og hadde bøyd seg for imperialistene under Cubakrisen. Resultatet var en splittelse i «sosialistleiren». Kina sto nå fram som lederen for de undertrykte folkene i den tredje verden, hvor flertallet var «ikke-hvite» fattigbønder. På midten av 1960-tallet lanserte Mao det han kalte den store proletariske kulturrevolusjonen, i virkeligheten en fraksjonskamp innenfor KKP som kostet hundretusenvis og kanskje millioner av liv. («Store Norske Leksikon: «Kinesiske styresmakter har aldri gitt noka samla oversikt over dødsoffer. Partidokument har slått fast at over 100 millionar menneske blei meir eller mindre skadelidande, særleg under den mest radikale fasen av kulturrevolusjonen, perioden 1966–1969.» Oversetters anm.). På den tida visste imidlertid de fleste i Vesten lite om Kina, Mao eller det kinesiske folkets liv, og mange trodde feilaktig at Mao ledet Kina mot et ekte sosialistisk demokrati.
Mens USA førte en folkemordskrig mot Vietnam, begynte mange i anti-krigsbevegelsen å tro at Kina var sto i første linje i kampen for en internasjonal sosialistisk revolusjon. I USA førte hvit rasisme og oppkomsten av borgerrettsbevegelsen til at mange unge hvite mennesker identifiserte seg med kampen mot Jim Crow-lovene og deretter med Black Power-bevegelsen. Medfølelse for undertrykte, farga folk fra «den tredje verden» førte ofte til ukritisk støtte til Nord-Koreas Kim Il-Sung, Mao og Vietnams nasjonale frigjøringsfront (FNL). Maoismen ble en betydelig trend på den amerikanske venstresida, med sin egen variant av campisme: Kina var nå lederen av «den sosialistiske leiren», og ble sett på som en støttespiller for alle anti-USA-bevegelser i den tredje verden (som alle automatisk ble ansett som progressive), mens Sovjetunionen ble betraktet som «sosial-imperialistisk».
Med utgangspunkt i Maos frykt for og fiendtlighet mot Sovjetunionen er det ikke overraskende at han i 1972 møtte Richard Nixon og inngikk en avtale som gjorde de to landene til de facto-allierte. Mao døde, Deng Xiaoping steg til makta, og innførte gradvis kapitalisme i Kina, noe som førte til en krise i maoismen (også kalt «marxismen-leninismen-maozedongs tenkning»), og til dens gradvise sammenbrudd som en bevegelse i «den første verden.» Likevel levde en vagt definert kinesisk tredjeverdens-campisme videre i mange år fordi det syntes å være det eneste alternativet til vestlig kapitalisme, rasisme og imperialisme.
Sovjetunionens bryter sammen, men campismen fortsetter
I 1991 kollapsa SUKP (Kommunistpartiet i Sovjetunionen) sammen med Sovjetunionen. Tidligere ledere av det kommunistiske partiet, KGB-offiserer og ledere av store statlige bedrifter grep makta i de forskjellige tidligere sovjetiske sosialistrepublikkene og sikret seg statlige ressurser som ble privatisert. Russland holdt valg mellom 1991 og 2000, hvor tidligere KGB-agent Vladimir Putin ble valgt til statsminister og senere president. I løpet av de neste tjue åra ble Putin en sentral figur for en form for campisme som betrakter Russland som en anti-imperialistisk makt.
Det er merkelig at Putin skulle bli ansett som på noen måte anti-imperialistisk, med tanke på at han vant Russlands valg i 1999 med et lov-og-orden-løfte om å undertrykke opprøret til det tsjetsjenske folket, som lenge hadde vært undertrykt av Sovjetunionen. Etter sammenbruddet av Sovjetunionen kjempet det, overveiende muslimske, tsjetsjenske folket for uavhengighet, som mange undertrykte folk, gjennom en kombinasjon av politiske bevegelser og væpna motstand. Putin vant valget og knuste deretter den tsjetsjenske republikken på en ekstraordinært voldelig måte. Under Putins ledelse oppførte Russland seg på den mest tradisjonelle måten som en imperialistisk makt mot et lite, undertrykt islamsk folk. Hvis man noen gang skal snakke om imperialistisk grusomhet, så var Putins blodige undertrykkelse av tsjetsjenerne et slikt overgrep.
Mens de såkalte fargerevolusjonene for demokrati i Øst-Europa og Balkan utspilte seg – noen mer progressive enn andre – oppfattet Putin disse som en trussel mot sine planer om å gjenskape russisk dominans over denne regionen, slik som tida med det tsaristiske imperiet og Warszawapakten. Han hadde til hensikt å gjøre Russland til et stort eurasisk imperium som kunne motstå innflytelsen fra Vest-Europa. I «München-talen» i 2007 hadde han voldsomme utfall imot USA og EU som han mente forsøker å skape en «unipolar» verden som truet russisk kultur og moral. Det som var nødvendig, hevdet Putin, var et politisk og filosofisk forsvar mot Vesten.
Putins nye ideologi var ekstremt konservativ, og basert på en gjenoppretting av en tsaristisk forståelse av russisk nasjonalisme og en gjenopplivning av den russiske ortodokse kirka, der «familieverdier» sto i sentrum. Putins Russland ble dermed en internasjonal leder i kampen mot det han anså som ondskapene ved Internett, pornografi og homofili. Den ledende nasjonen i den nye anti-imperialistiske leiren var derfor en reaksjonær og autoritær stat. Likevel begynte noen venstreorienterte i USA og Europa å se på Putins Russland som et alternativ til amerikansk og vestlig-europeisk imperialisme.
Noen forsvarte Putin da Russland i februar og mars 2014 annekterte Krim fra Ukraina, den første imperialistiske annektering av fremmed territorium i Europa siden andre verdenskrig. Da Russland intervenerte i den syriske borgerkrigen på diktator Bashar al-Assad sin side, gjorde de det mot alle de forskjellige motstandsgruppene, uavhengig av om de var islamister, demokratiske, sekulære eller venstreorienterte, som for eksempel «Local Coordinating Councils» inspirert av Omar Aziz .
Hvordan venstresida bør reagere på campisme.
Vi på venstresida må innse at å støtte, enten aktivt eller passivt, tvilsomme «anti-imperialistiske» figurer som Putin eller Assad, eller autoritære regjeringer som Nicolas Maduro i Venezuela, diskrediterer venstresida som helhet. Vår moralske og politiske troverdighet er basert på vårt engasjement for demokrati, for arbeiderbevegelsen i alle land og for kampen for internasjonal sosialisme. P.g.a. disse prinsippene kjemper vi mot amerikansk imperialisme over hele verden, men hvis vi gir opp disse prinsippene, undergraver vi både anti-imperialisme og selve kampen for sosialismen.
Noen tilfeller er enklere enn andre. Ingen demokratisk, internasjonalistisk sosialist bør ha problemer med å «plassere» Kina. Kina er et ett-parti-diktatur, der ingen andre politiske partier tillates, og alle sosiale bevegelser og fagforeninger kontrolleres av ettpartistaten. Kina har i praksis blitt et kapitalistisk land, der industrier eies og drives ikke bare av den kinesiske staten, men også av den kinesiske hæren, kinesiske kapitalister og utenlandske selskaper, alt sammen integrert i det globale kapitalistiske markedet. Kina undertrykker sine etniske og religiøse minoriteter som tibetanere og uighurer, og har plassert en million av sistnevnte folkegruppe i tvangsarbeidsleirer. (Store Norske Leksikon; «I perioden 2014-2019 var nesten 1,3 mill. mennesker innom disse leirene, ifølge kinesiske myndigheter». Oversetters merknad.)
Kinesiske arbeideres forsøk på å organisere seg, danne uavhengige fagforeninger for å forhandle kollektivt og streike, har blitt undertrykt av regjeringen, og dette har blitt enda mer alvorlig de siste fem årene eller så.
Kina har også valgt en klassisk kapitalistisk utviklingsvei mot en global økonomisk stormakt, med milliarder av dollar investert i utlandet innenfor en rekke industrier, fra bygningsindustri og mineralutvinning til høyteknologi.
Nylig har Kina bygget nye øyer i Sør-Kinahavet som skal fungere som militære flybaser, til nabostatenes misnøye. Som i historien til alle slike makter, fører økonomisk ekspansjon med seg militarisme og imperialistiske ambisjoner. President Xi Jinping har oppfordra Folkets frigjøringshær i Kina til å modernisere seg innen 2035 og bli en militærmakt i verdensklasse innen 2050. Som sosialister kan vi bare være motstandere av den kinesiske regjeringa og må være allierte med den kinesiske arbeiderklassen og undertrykte grupper i deres kamp mot den.
Når det gjelder Maduro og Venezuela er dette mer utfordrende. Vi må motsette oss amerikanske økonomiske sanksjoner, som i hovedsak skader arbeiderklassen og de fattige i Venezuela. Vi må også motsette oss enhver amerikansk militær intervensjon i Venezuela, samt amerikanske forsøk på å styrke den venezuelanske overklassen og høyresida i deres forsøk på å påtvinge en mer USA- lojal, borgerlig regjering.
Samtidig har det blitt politisk umulig å til og med gi kritisk støtte Maduro-regjeringa. Maduro, da han tapte et valg, oppretta en ny lovgivende forsamling, brukte vold for å undertrykke motstandere både på høyre- og venstresida, og bidro til sammenbruddet av den venezuelanske økonomien og den massive emigrasjonen av tre millioner venezuelanere til nabolandene. Derfor bør vi støtte de i arbeiderklassen og venstresida i Venezuela som ønsker å fjerne Maduro gjennom valg.
Vi anerkjenner at i slike valg vil Maduros sittende PSUV og de borgerlige partiene, akkurat som her i landet, ha en fordel i forhold til arbeiderklassens demokratiske og sosialistiske partier, men alternativet er både en fortsatt politiske forvitring av den venezuelanske regjeringa og forverring av forholda for det venezuelanske folket i form av sult, helseproblemer og generell fattigdom.
DSA (Democratic Socialists of USA) bør også knytte forbindelser med slike sosialister, i Venezuela og andre steder – spesielt med sosialister i Midt-Østen og Nord-Afrika. Allianser med grupper som «Alliance of Middle Eastern and North African Socialists» er en absolutt nødvendighet hvis vi seriøst ønsker å bygge en sosial-internasjonalistisk bevegelse mot en amerikansk krig mot Iran, en bevegelse som støtter iranske arbeideres og studenters opprør mot den teokratiske kapitaliststaten, like mye som den motsetter seg Trumps imperialistiske barbari.
Sosialister bør anvende de samme kritiske standardene vi bruker for kapitalistiske land i det globale nord til ethvert land i verden. Og vi bør stille de samme analytiske spørsmålene i hvert tilfelle: Hvem styrer faktisk landet og tar beslutningene? Har folk rett til å danne uavhengige politiske partier og fagforeninger? Er det ekte ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og pressefrihet? Har folk rett til å samles og protestere fredelig? Hvem eier bedriftene? Hvem administrerer dem? Har arbeidere fagforeninger som de velger selv, i stedet for statseide fagforeninger? Kan de forhandle kollektivt, inngå avtaler og streike? Blir etniske minoriteter undertrykt? Har kvinner og LHBT-personer de samme rettighetene og frihetene som menn og heterofile? Har alle tilstrekkelig med bolig, mat, klær, helsetjenester og utdanning?
Vi hjelper på ingen måte verdens undertrykte og utbytta folke ved å identifisere oss med eller plassere oss på samme side som regjeringer som de i Russland, Syria, Kina, Iran eller til og med Venezuela. Vi må erkjenne at i stedet for de påståtte «to leirene» av henholdvis amerikansk imperialisme og de angivelig anti-imperialistiske statene, er dette vår leir: verdens arbeidere som kjemper for sine rettigheter og frihet, for politisk frihet, for sine grunnleggende økonomiske behov og til og med for sosialismen.
En spesiell takk til Fred Murphy fra New York City DSA for hans assistanse.