Artikkelen ble publisert i Commons, 27.10.2023.
Forfatter: Daria Saburova
Etter hvert som Israels angrep på Palestina fortsetter, vokser tilsynelatende likheter med Russlands invasjon av Ukraina. Israels «fullstendige beleiring» av Gazastripen – kutting av vann, elektrisitet og mat til mer enn to millioner innbyggere – er et ekko av Russlands målretta ødeleggelse av vår energiinfrastruktur sist vinter. Dette ga blant annet Russland merkelappen «terrorstat» blant ukrainere.
Fra det øyeblikket evakueringsordren for Nord-Gazas 1,1 millioner innbyggere ble kunngjort, må ukrainerne ha visst at det ville utsette de mest sårbare – eldre og syke – for den visse død. Vi vet at når folk ikke har noen levedyktige alternativer, foretrekker de ofte å bli der de er.
Bildene av omfattende ødeleggelser som når oss fra Gaza, som viser den israelske hærens manglende respekt for internasjonal humanitær rett, ligner også de fra Mariupol eller Bakhmut i fjor. Israel har – i likhet med Russland i Ukraina – blitt anklaget for å bombe boligområder, evakueringskorridorer og det eneste mulige utveien fra byen, Rafah.
Selvfølgelig ligner Hamas’ brutale angrep på sivile i israelske kibbutzer også på Russlands massakrer i Bucha i mars 2022. Det er bare rett og rimelig at disse ble fordømt av Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj og det ukrainske utenriksdepartementet. Men deres støttemeldinger til ofrene og deres familier ble ledsaget av problematiske påstander, inkludert Zelenskyis virkelig katastrofale konklusjon om at Israel har ubetinget rett til å forsvare seg.
Siden da har ukrainske tjenestemenn unngått å snakke direkte om Israels «Operasjon Jernsverd», til tross for at dødstallene i Gaza har oversteget 3.500 i løpet av de første 11 dagene, ifølge palestinske myndigheter.
Men Ukrainas carte blanche til enhver motreaksjon som Israel anser nødvendig, gir liten mening utfra historiske eller nylige ukrainsk-israelske relasjoner, som har vært prega av spenninger over okkupasjon og respekt for folkeretten. Utfra sikkerhetsproblemene Ukraina står overfor, forblir landets utenrikspolitikk trofast mot å fremme to saker: respekt for territoriell integritet og kjernefysisk nedrustning.
Diplomatiske spenninger
I motsetning til USA og dets europeiske allierte har Ukraina systematisk støttet FN-resolusjoner som fordømmer den ulovlige okkupasjonen av palestinsk land, slik Ukraina håper på støtte til sitt eget territoriale krav på det okkuperte Krim.
I 2014 stemte ikke Israel over en FN-resolusjon som fordømte Russlands annektering av Krim og bekreftet Ukrainas territorielle integritet. To år senere vedtok Ukraina en resolusjon som fordømte israelske bosetninger i Jerusalem – noe som fikk Israels statsminister Benjamin Netanyahu til å avlyse et besøk til Israel av en ukrainsk representant, daværende statsminister Volodymyr Groysman.
Disse spenningene har blitt forsterket det siste året – blant annet da Kyiv støttet to FN-resolusjoner i november 2022. Den første var for kjernefysisk nedrustning av Midtøsten, rettet mot Israels atomprogram, og den andre for åpninga av en internasjonal undersøkelse av Israels «langvarige okkupasjon, bosetting og annektering av det palestinske territoriet», som bekrefter palestinernes rett til selvbestemmelse.
Så, i juli 2023, fordømte den israelske ambassadøren til Ukraina, Michael Brodsky, Ukrainas støtte til 90% av FNs «anti-israelske» resolusjoner, som han beskrev som en «unormal situasjon, spesielt gitt det faktum at Ukraina ganske ofte vender seg til Israel for ulike forespørsler». Disse forespørslene har også vært gjenstand for spenning mellom de to landene, med Israel som har sendt humanitær hjelp til Ukraina, men nektet å sende våpen, inkludert defensive våpen, og sa at Israel, i motsetning til NATOs medlemsland, bare kan stole på seg selv.
Israel har også vært forsiktig i sin holdning til russisk aggresjon mot Ukraina, og forsøker å opprettholde hjertelige diplomatiske forbindelser med Russland i lys av sine egne militære interesser i Syria. Landet slutta seg ikke til mange vestlige land med å innføre sanksjoner mot Russland og avsto fra å stemme over en FN-resolusjon med krav om Russlands erstatning for ødeleggelsen i Ukraina. Siden fullskalainvasjonen har Israel tatt imot 30.000 ukrainere – inkludert 15.000 ukrainske jøder som en del av et repatrieringsprogram – langt færre enn det som har blitt tatt inn av andre land.
Forklarer stillheten
De fleste ukrainske politikere og diplomater anser sannsynligvis historien mellom Israel og Palestina for kompleks til å skille mellom aggressor og offer. Men dette forklarer ikke deres taushet om Israels brudd på folkeretten de siste dagene, som ikke er ulik handlinger de har fordømt tidligere. Deres taushet har sannsynligvis tre kilder.
For det første har Ukraina forsøkt å distansere seg så tydelig som mulig fra Hamas – stemplet som «de nye nazistene» av Netanyahu – og deres hensynsløse metoder, som har blitt brukt til vilkårlig å ramme israelske sivile. Dette er ikke minst fordi Russlands begrunnelse for invasjonen av Ukraina – det påståtte behovet for å «denazifisere» landet – har vært effektiv i det globale sør og i visse utkanter av det vestlige sivilsamfunnet. Men i den dominerende debatten satt av vestlige regjeringer er det umulig å skille mellom handlingene til Hamas og palestinernes mer generelle kamp for frihet og rettferdighet, som består av flere og varierte krefter. Ironisk nok har diplomater advart om at mangelen på støtte til Palestina (fra Ukraina, red. Merknad) nesten helt sikkert vil føre til avtagende støtte til Ukraina i det globale sør.
Den rådende vestlige debatten blir ofte sett på som å blande sammen antisemittisme og kritikk av Israel – en annen grunn til at den ukrainske regjeringa er spesielt forsiktig med sine offisielle uttalelser på den internasjonale arenaen. Dette er delvis fordi Ukraina er et av landene som er mest preget av Holocaust, med nesten 1,5 millioner jøder drept mellom 1941 og 1945, men også fordi ukrainske nasjonalistbevegelser, som beskyttet folk som var direkte ansvarlige for disse massakrene, har blitt hvitvasket og heroisert inne i Ukraina.
Og til slutt, Ukrainas posisjon kan ganske enkelt være geopolitisk pragmatisme. Ukrainas assosieringsavtale med EU gir en klausul om «tilnærming om utenrikspolitikk og sikkerhetsspørsmål» som krever at Ukraina innordner seg med posisjoner uttrykt av europeiske embetsrepresentanter. Og avhengigheten av vestlig humanitær og spesielt militær hjelp disponerer lederne for å stille seg bak sine allierte, spesielt USA, med fare for å bli fratatt denne støtten. Det faktum at Hamas opprettholder privilegerte forbindelser med Russland, forsterker bare denne lojaliteten.
En nylig uttalelse fra det ukrainske utenriksdepartementet, publisert 17. oktober, gjenspeiler tvetydigheten og de motstridende prinsippene i Ukrainas utenrikspolitikk. Den bekrefter på nytt støtte til Israels «innsats for å motvirke terrorhandlinger», men den tar også til orde for en løsning på den palestinsk-israelske konflikten ved hjelp av politiske og diplomatiske midler.
Dagen etter, etter angrepet på Al-Ahli-sykehuset som drepte hundrevis av palestinere, som både Israel og Hamas nekter ansvar for, ga ukrainske tjenestemenn ut sin første uttalelse om den humanitære situasjonen i Gaza. Uttalelsen understreker at begge parter bør «overholde reglene for krigføring og respektere normene i internasjonal humanitær lov», men unnlater å be om en umiddelbar våpenhvile.
Behovet for å si ifra
Mens Ukrainas offisielle posisjon er diktert av pragmatiske diplomatiske hensyn, er det ukrainske sivilsamfunnet ikke forpliktet til å gjenspeile regjeringas taushet om Israels straffeoperasjon mot Gaza.
Israels urettferdighet i Palestina, så vel som Russlands i Ukraina, går langt utover bare manglende respekt for krigens lover. Ukrainerne gjentar med rette at Russlands krig mot det ukrainske folket ikke begynte 24.februar 2022. Det har okkupert en del av Ukraina siden annekteringa av Krim i 2014, og det russiske imperiets kolonisering av folkene som bor i ukrainske territorier dateres tilbake til det 17. århundre.
Denne historien, som fortsatte under sovjettida, involverer episoder av folkemord. Disse inkluderer Holodomor, en stor framprovosert hungersnød som drepte flere millioner ukrainere i 1932 og 1933, og massive forflytninger av befolkninger, som de 238 000 krimtatarene som ble deportert fra Krim til andre sovjetrepublikker etter Stalins ordre i 1944. Nesten halvparten av tatarene døde av sult og sykdom i åra som fulgte.
På samme måte begynte ikke Israels krig mot det palestinske folket 7. oktober 2023. Det begynte med Nakba i 1948, da mer enn 700.000 palestinere ble fordrevet fra sine landområder. I 1967, på slutten av seksdagerskrigen, okkuperte Israel resten av de palestinske områdene, noe som førte til en ny palestinsk utvandring og installeringen av nye israelske nybyggingsområder.
Palestinerne sier ofte at Nakba er en evigvarende prosess, siden fordrivelsene og koloniforbrytelsene aldri har tatt slutt. De har vært fragmenterte og opplever ulike situasjoner avhengig av om de bor på Vestbredden, Israel, Gaza eller er flyktninger. Men alle rammes av apartheidregimet. Gazas palestinere lider spesielt under blokaden pålagt av Israel siden 2006 i samarbeid med Egypt, noe som gjør Gazastripen til verdens største friluftsfengsel.
Ondskapen som har drept både israelske og palestinske sivile de siste dagene, har sine røtter i Israels fortsatte okkupasjon og kolonisering av de palestinske områdene. I denne forstand har undertrykkelsen av det ukrainske og palestinske folket likheter: det handler om okkupasjonen av våre land av stater med atomvåpen og overveldende militærmakt, som håner resolusjonene fra FN og folkeretten, og setter egne over behov over enhver diplomatisk dialog.
Som ukrainere, som støttespillere for den ukrainske saken, har vi et spesielt ansvar for å forstå og heve våre stemmer i møte med det som skjer. Vi må påpeke uoverensstemmelsene til vestlige regjeringer som støtter vår anti-imperialistiske kamp, mens de støtter Israels koloniale vold. Tragedien vi nå opplever, må skjerpe vår følsomhet for lignende menneskelige erfaringer.
Etter Russlands invasjon oppdaga vi hvor lite det internasjonale samfunnet visste om Ukrainas historie. Men hva vet vi om Palestinas historie? I en verden der polariseringa øker, der kolonikriger av svimlende omfang og vold blusser opp igjen, er det bare solidaritet mellom undertrykte folk og nysgjerrighet på våre respektive kamper, uavhengig av geopolitiske skillelinjer, som kan vise oss veien til rettferdig og varig fred.