Publisert 13.april 2024 på Europe Solidaire Sans Frontiéres, av Davydenko Polyna og Dobes Lukáš. Artikkelen er også publisert på A2larm.
Et intervju med Taras Bilous, en ukrainsk historiker og essayist som har tjenestegjort i den ukrainske hæren siden begynnelsen av den russiske aggresjonen. Bilous er en av de mest synlige representantene for den ukrainske venstresida, medlem av gruppa Socianyj Rukh(Sosial Bevegelse) og redaktør for nettmediet Commons (Spilne). Han er mest kjent i utlandet for sine essays «Letter to the Western Left from Embattled Kjiv» og «Jeg er en ukrainsk sosialist. Her er grunnene til at jeg motsetter meg den russiske invasjonen.» (Linken er lagt til av oversetter.)
I begynnelsen av februar reiste vi til det østlige Ukraina for å møte den ukrainske sosialisten og historikeren Taras Bilous. Han har tjenestegjort i ukrainske hæren siden begynnelsen av den russiske fullskala invasjonen. Han er for tida plassert noen dusin kilometer fra frontlinja.
Intervjuet ble utført som en del av en kommende publikasjon om den ukrainske antiautoritære venstresida.
Vi møtes utenfor hærbasen. Er politiske diskusjoner mellom soldater problematiske?
Den militære ledelsen lokalt sensurerer ikke meningene til de menige. Jeg vet imidlertid av personlig erfaring at når underordnede snakker med media, spesielt om politiske temaer, kan det gjøre yngre offiserer nervøse. Det har hendt meg at en overordna har vært bekymra for at han skulle få «en dask på handa» for intervjuet mitt, sjøl om det realistisk sett ikke var noen slik trussel.
Jeg prøver uansett å unngå unødvendige diskusjoner. Jeg proklamerer ikke mitt politiske syn eller det faktum at jeg er historiker høyt, for å spare min egen energi. Ellers vil noen umiddelbart at jeg skal snakke om Kiev-riket (link lagt til av oss. Oversetters merknad), eller dukker det opp noen provoserende spørsmål. Hvis jeg ser at det kan bli et mulig samarbeid innen aktivisme med en personen i framtida, så begynner jeg å snakke med dem.
Hvor utfordrende er det å jobbe med mennesker som har ulike synspunkter?
Meninger plager meg ikke i denne sammenhengen. Folk er veldig forskjellige her. Faktisk kommer du sjelden til å diskutere generelle politiske spørsmål. Men når det gjelder spørsmål som direkte påvirker våre liv og militærtjeneste, for eksempel lederstil, finner vi ganske raskt felles grunnlag.
Et mye større problem i militæret er den menneskelige faktoren. Noen offiserer gir dumme ordre som får folk drept unødvendig. Enhver soldat som har tjenestegjort i minst seks måneder kan fortelle deg mer enn én slik historie.
Når det gjelder de menige, tok de seg sammen i de første månedene av invasjonen, men nå, etter to år, har trettheten satt inn. I Vesten forventer mange at med tretthet vil kampviljen vår gradvis avta . Men bare fordi vi er slitne betyr ikke det at det ikke er viktig for oss å fortsette å gjøre motstand.
Men som sagt, folk er forskjellige når de kjemper en krig. Noen, til tross for handlingene til offiserene, forstår at vi må fortsette å jobbe og fortsette å presse. Mens andre… Jeg tjenestegjorde en gang sammen med en soldat fra et annet kompani, og vi tilbrakte fire dager i ei skyttergrav som holdt på å kollapse. Jeg begynte å fikse det, men soldaten sier: «slutt å kødde. La sjefen komme og fikse skyttergrava sjøl.»
Til tross for en felles vilje til å fortsette å motstå russisk aggresjon, spør alle seg sjøl: «Hvorfor skulle jeg være den som ofrer noe?» Hvis ledelsen har beregna noe feil, hvorfor skal vanlige soldater betale for det med livet? Og det inkluderer sivile, hvor viljen til å verve seg er synkende. Til og med noen av mine venner som prøvde å verve seg i 2022 og ikke ble utkalt, prøver nå å unnslippe mobilisering. Det handler ikke så mye om frykt som det handler om visse useriøse praksiser som er vanlige i militæret: alle vet om dem. De kunne ha endra dem for lenge siden, men med noen få unntak i noen få separate enheter, gjorde de det ikke.
I 2022 bestemte du deg for å melde deg inn i hæren til tross for at du ikke hadde erfaring med å kjempe etter 2014. Er disse to stadiene av krigen forskjellige for deg?
I 2014 var det en krig om territorium. Noen ville virkelig bli med i Russland, sjøl om dette var en minoritet. Et ganske betydelig antall mennesker med pro-russiske synspunkter ønsket å bli i Ukraina, men de ønsket føderalisering [mer autonomi for Donetsk og Luhansk]. Sjølsagt, hvor mange prosent av Donbass-befolkninga som hadde hvilket syn som kan diskuteres i lang tid, og hva folk der mener har endra seg over tid.
På tampen av den russiske troppeintervensjonen i 2022, viste en undersøkelse i Donbass at velferd var viktigere for folk flest, enn hvilken stat de ville bo i – Ukraina eller Russland. Dette gjelder mennesker som bor på begge sider av frontlinja. Sjølsagt har meningsgapet mellom de to delene av Donbass økt med åra. Dette er mennesker som har blitt vant til en dobbel identitet, for å si det sånn. Når de drar til Lviv, kaller folk dem muskovitter, og når de er i Moskva, kaller folk dem Khokhols [Red. Russisk nedsettende betegnelse for ukrainere].
I 2014 starta en russer, Igor Girkin, krigen (som militærsjef for Folkerepublikken Donetsk, forfatterens notat), og seinere samme år invaderte russiske tropper. Men med sikkerhet så var det mange i lokalbefolkninga, som av forskjellige grunner, bestemte seg for å bli med i kampen mot den ukrainske hæren.
På den tida hadde krigen en helt annen effekt på meg. Det drepte enhver nasjonalisme i meg. Men i 2022 sto vi overfor en åpen invasjon, inkludert områder som Kjiv, hvor ingen ønska den russiske hæren velkommen. En invasjon av regionene i sør, Kherson og Zaporozhye, hvor folk flest ønsker å returnere til Ukraina. Sånn sett er det en annen type krig nå, og det hele er mye enklere.
Føler du påvirkninga av denne «dobbelte identiteten» direkte blant de du slåss sammen med mot aggressorene?
Meningene er forskjellige overalt, også her i troppen. For eksempel støtta min nåværende kompanisjef tilsynelatende Anti-Maidan våren 2014. Jeg har et anstrengt forhold til ham, så mitt inntrykk bygger på hvordan han argumenterer i samtaler med andre offiserer. Ifølge ham likte ikke folket i det østlige Ukraina Maidan, så de krevde føderalisering, men regjeringa var ikke villig til å gå med på forhandlinger. Når Girkins gruppe (separatister støtta av russiske soldater, forfatterens merknad) tok byen Slovyansk i 2014, påstår han imidlertid at dette har vært en russisk etterretningsoperasjon. Han misliker også språkaktivister som vil at vi alle skal bytte til ukrainsk.
Det meste av enheten min er fra de østlige regionene, og etter det jeg hører liker de ikke nasjonalister. Noen av mine bekjente tjenestegjorde også i enheter med tidligere «berkutsianere» (medlemmer av det tidligere opprørspolitiet) som forsvarte Janukovitsj-regimet under Maidan og ikke har endra syn på Maidan. Samtidig forsvarer de Ukraina mot russisk aggresjon.
Hvilken militær stilling har du?
I løpet av de to første åra av fullskala-invasjonen hadde jeg først og fremst tjeneste som signalmann. I praksis var det en ganske variert jobb – noen ganger bak en datamaskin, noen ganger å sette opp radioer og legge kommunikasjonskabler. Som signalmenn oppholdt vi oss oftest i en skyttergrav flere kilometer unna «null»-linjen(dvs der direkte trefninger skjer.Oversetters merknad). Vi sørger for en backup-kanal for kommunikasjon for gutta på ground zero. Hvis for eksempel den generelle kommunikasjonskanalen går ned eller signalet ikke når dem, er vi der for å sikre kommunikasjonen.
Nylig har jobben min endra seg, jeg tjener i en rekognoseringsbataljon, men hva jeg egentlig gjør vil jeg helst ikke si offentlig.
I det tsjekkiske venstreorienterte miljøet er solidariteten med sivile og flyktninger sterk, men det er fortsatt liten forståelse for væpna motstand, det råder misforståelser om ukraineres frivillig inntreden i hæren, og også krav om å stoppe tilførselen av [vestlige] våpen. Hva tenker du om dette?
Når du føler invasjonen direkte, forandrer den deg. Som en av våre redaktører sa, er det mye lettere å prioritere i slike kritiske øyeblikk. Det er mye som er viktig for deg i hverdagen. Men når ditt eget liv står på spill, blir det hovedsaken, og alt annet er sekundært. Det renser tankene litt.
I de første dagene av invasjonen forsto jeg at framtida til venstrebevegelsen i Ukraina var avhengig av om vi deltok aktivt i krigen eller ikke. Vi blir alle i stor grad dømt etter våre handlinger i slike kritiske øyeblikk. Vi på venstresida var i utgangspunktet ikke særlig innflytelsesrike i dette landet, og hvis vi ikke hadde gått til kamp da, så ville alt ha falt fra hverandre. Venstresida ville slutte å eksistere som enhver form for organisert enhet i Ukraina. Av forskjellige grunner var og er jeg fortsatt en av de mest synlige representantene for venstrebevegelsen som nå tjener i de væpnede .Og så jeg har et ansvar ikke bare for meg selv, men for andre. Det var også lettere for meg, jeg er ikke gift, jeg har ikke engang barn.
Jeg var mildt sagt usikker på om jeg ville bli en god soldat. Og det er en av grunnene til at jeg ikke forberedte meg på det. Jeg har alltid trodd at jeg ville være mer nyttig på andre måter, som å skrive artikler. Ærlig talt, jeg er fortsatt ikke mye tess som soldat (ler). Men jeg lærer etterhvert og så får vi se. Jeg har fortsatt minst et helt år foran meg.
Siden begynnelsen av den russiske fullskala aggresjonen har du skrevet to innflytelsesrike artikler, «Brev til den vestlige venstresiden fra bekjempede Kjiv» og «Jeg er en ukrainsk sosialist. Her er grunnene til at jeg motsetter meg den russiske invasjonen”, som er oversatt til flere språk. Er det mulig å fortsette å skrive under krigsforhold?
Etter begynnelsen av invasjonen hadde jeg kun krefter til å skrive konsentrert de første månedene. Det ble mer tid etterhvert. Adrenalinet mitt var helt ute av kontroll de første månedene. Jeg har aldri i mitt liv hatt det så lett å skrive. Jeg pleier å torturere meg sjøl når jeg formulerer hver setning, men på den tida satte jeg meg ned og skrev en artikkel på en halv dag. Ikke nå lenger. Jeg har verken energi eller sjøltillit. Jeg er mer kritisk nå, og jeg snur ting rundt i hodet mitt.
Du nevnte i ett intervju at det ikke er sikkert hva som vil skje med den pro-russiske befolkninga i Donetsk- og Luhansk-regionene og Krim når disse områdene er frigjort. Hva blir forholdet til denne delen av samfunnet? Hva vil skje?
Vi har allerede frigjorte områder, det vil si at vi har en praksis som vi kan analysere. For eksempel, en venn av meg, en journalist og tidligere venstreorientert aktivist som flykta fra Krim i 2014 til Ukraina, arbeider nå med spørsmål om samarbeid i Lyman. Folk der blir ofte anklagd urettmessig. Det er sjølsagt tilfeller hvor lokale folk deltok aktivt i undertrykkelsen, og de må absolutt fordømmes. Det er imidlertid også tilfeller der Ukraina åpenbart urettmessig dømmer folk, for eksempel en elektriker fra de tekniske tjenestene som opprettholdt levekårene til vanlige mennesker i Lyman under okkupasjonen.
Det er et stort grått felt hvor ting ikke er så åpenbare. Begrepet «rettsstaten» gjelder ikke helt for Ukraina, med utgangspunkt i hvor mange problemer det er med rettsvesenet her. Til tross for alt disse kritiske innvendingene er forskjellen på nivået av undertrykkelse og respekt for menneskerettighetene i de russisk-okkuperte områdene og i resten av Ukraina enestående.(i Ukrainas favør. Oversetters merknad)
Fortellinga i den ukrainske mainstream om de østlige regionene er også noe schizofren når det gjelder lokalbefolkninga. På den ene siden ser folk på dem som «våre», på den andre siden ser de på alle som «separatister». Det er ingen konsistent fortelling om hva som skjedde i 2014. Dessuten, hvis du går utover rammene for det normalt aksepterte, når du beskriver disse hendelsene, blir du ansett som en separatist. Så i den forbindelse liker jeg virkelig ikke måten dette fungerer på i Ukraina.
Du skrev om det faktum at Zelenskij-regjeringa innfører nyliberal politikk under krigen. Samtidig er du av den oppfatning at Zelenskij var den mest sentrumsorienterte kandidaten, eller i det minste den kandidaten som er lengst fra den radikale høyresiden. Vi vil gjerne vite hvordan dette har endra seg de siste to åra. Hvordan oppfatter velgerne dette? Er det noen endringer?
Ja, det er endringer. På den tida mente jeg at av politikerne som har en sjanse til å bli president i Ukraina, er Zelenskij den mest moderate når det gjelder nasjonalisme. Det har ikke vært endringer i dette så langt. Imidlertid har den generelle konsensus beveget seg mot sterkere nasjonalisme. Også Zelenskij har beveget seg i den retninga. Man kan også finne politikere som er mer åpne overfor den russisktalende befolkninga, men de har ingen sjanse til å vinne presidentvalget. Det virker også for meg som noen på den vestlige venstresida ikke forstår at en åpen holdning til språkspørsmål ikke betyr en generelt progressiv agenda. Fra mitt ståsted er dette ofte bare en strategi fra populister for å vinne over tidligere velgere fra pro-russiske partier.
Zelenskij brukte det første ett og et halvt året av sitt mandat på å prøve å oppnå fred i Donbass, og Porosjenkos undersåtter klandrer ham fortsatt for det. (link lagt til av oss. Oversetters merknad) I de første månedene av invasjonen henvendte han (dvs. Zelenskij. Oversetters merknad) igjen til det russiske publikummet i sine taler. Som mange ukrainere håpet han at folk i den russiske føderasjonen til slutt ville reise seg. På et tidspunkt endra han innstillinga si og støtta kravet om at russere ikke skulle få visum og forbud mot å komme inn i Europa.
Høsten 2022 erklærte Putin en mobilisering og Zelenskij snakka igjen med russerne på russisk. På det tidspunktet hadde den ukrainske mainstream endra seg nok til å krysse den akseptable linja. I slike øyeblikk er det tydelig at Zelenskijs politikk stadig er mer inkluderende enn den ukrainske politiske mainstream. Så, ja, vi er faktisk heldige at ting er sånn.
Men samtidig forhindrer ikke dette det faktum at Zelenskij er en drittsekk i mange saker. Seinest for eksempel i måten han har tilnærma seg Palestinaspørsmålet. Hvordan han reagerer på kritikk, hvordan han konkurrerer med politiske rivaler og hvordan han konsentrerer mediemakt. Han og hans nærmeste medarbeidere er showbiz-mennesker, og de har en veldig profesjonell-teknisk tilnærming til å fange stemninga til publikum. For eksempel, i de første dagene av den russiske invasjonen, kombinerte de TV-nyhetene til alle kanalene til en felles TV-sending. På den tida var det tilpassa situasjonen; ingen kunne gi sånn dekning av aktuelle hendelser aleine. Men i dag kan vi si at den burde vært avskaffa for lenge siden, fordi den begrenser ytringsfriheten. Men Zelenskij avskaffer det ikke. Han er omgitt av drittsekker og idioter. Vi kan lage ei lang liste over deres totalt mangelfulle politikk.
Hva med venstresidas deltakelse i Maidan? Du var ikke en del av venstrebevegelsen på det tidspunktet. Kan du beskrive situasjonen den gang?
Jeg har et motstridende forhold til den perioden. Jeg var på Maidan, men jeg liker ikke patosen rundt det. Jeg var aktivist før Maidan. Noen måneder tidligere prøvde vi å organisere en protest angående utdanning. Vi delte ut løpesedler på campus, men folk var veldig passive. Men så snart Maidan starta, kunne man oppleve at de samme menneskene som for noen måneder tilbake sa at det ikke var noen vits å protestere, eller noe lignende kynisk, plutselig ble lidenskapelige for saken og holdt så revolusjonære taler at jeg bare stirret på dem (latter). Jeg var ikke klar over den gang at folk endrer seg veldig brått i stuasjoner med store opprør.
Maidan er en historie om motstand mot staten, mot det undertrykkende apparatet, og også om solidaritet. Men da protesten gikk over i en voldelig fase, endra deltakelsen i volden folk, noe som gjorde meg ganske ukomfortabel. Jeg er fra Luhansk, så fra første dag så jeg på hva som skjedde der. Det var en av grunnene til at jeg opplevde Maidan annerledes enn studiekameratene og vennene mine fra Kjiv. Fra begynnelsen var jeg bekymra for at det hele skulle bli til noe dårlig i Donbass. Dessverre gikk dette i oppfyllelse.
Jeg ble et venstreorientert menneske midt i alt dette i 2014, da den vestlige venstresida ikke viste seg i beste lys. Og faktisk var den ukrainske venstresida i forfall på den tida, på grunn av de samme problemene vi nå skylder på i Vesten.
Reaksjonen til den vestlige venstresida er generelt bedre nå enn i 2014, ikke minst fordi det nå er klart hvem overgriperen er. Likevel, i de første dagene av invasjonen, følte jeg at det var nødvendig å gi litt hjelp herfra for å forklare hva og hvordan, slik at vi med en gang kunne få slutt på de villeda reaksjonene. Jeg trodde, på min overdrevne positive måte, at folket i Vesten ville våkne. Nå ser jeg hvor naiv jeg var og hvordan jeg undervurderte omfanget av problemet.
Samtidig hadde jeg allerede opplevd 2014, nok til å ikke bli for overrasket over reaksjonen til den vestlige venstresida. Men vi har også yngre medlemmer som kom inn i venstrebevegelsen de siste årene før invasjonen, og for noen av dem var det et sjokk.
I en av artiklene dine tok du opp retten til sjølbestemmelse og kritikk av argumentene om at invasjonen av Ukraina bare er en proxy-konflikt. Etter ditt syn inntar en del av den radikale venstresida til og med en mer «imperialistisk» posisjon i dette spørsmålet enn for eksempel amerikanske tjenestemenn. Hvordan viser dette seg og hvor tror du det har sine røtter?
En del av den vestlige venstresida har kjøpt alle fordommer mot Ukraina, -ukritiske oppfatninger av Russland, og så videre. Hva ønsker egentlig mange anti-krigs venstreorienterte, bortsett fra en stans i våpenforsendelser? De vil at USA og Russland skal inngå en avtale uten å ta hensyn til synspunktene til de som bor her. Slike løsninger har ingenting med venstreorienterte verdier å gjøre. En slik tilnærming innebærer en viss aksept av ny=realisme i internasjonale relasjoner.
Venstresida har ikke utvikla noen felles tilnærming til slike spørsmål. Den eneste konsensus er trolig om folks rett til sjølbestemmelse, men i Ukrainas tilfelle har dette plutselig blitt glemt av en del av venstresida. Når det kommer til en kritisk situasjon, skriver ellers fornuftige mennesker plutselig fullstendig tull.
I dette spesielle tilfellet sier USA i bunn og grunn at Ukraina kan bestemme når og under hvilke forhold det vil avslutte sin motstand. Men når det gjelder mange andre væpna konflikter rundt om i verden, inntar USA ei helt annen holdning når det gjelder støtte til retten til sjølbestemmelse. I hvert fall for landene i det globale sør.
For øyeblikket støtter den vestlige venstresida Palestina og USA støtter Israel. Vi venstreorienterte ukrainere har også publisert et solidaritetsbrev med palestinerne. Den vestlige venstresida støtter imidlertid Palestina på ulike måter. Det slår meg når ofte de samme vestlige venstreorienterte som har ropt høyest om den ukrainske ytre høyresida det siste halvannet året, nå ukritisk støtter Hamas. Så jeg klarer ikke lenger ta på alvor noen av deres uttalelser om hykleriet til de vestlige regjeringene.
Det virker for meg som det er en viss moralisering i den posisjonen?
Ja. Dette til tross for at det har vært mye feministisk kritikk de siste tiåra som med rette fordømmer miskreditering av kvinner som emosjonelle og ikke-objektive vesener. Når det gjelder krigen, projiserer deler av den vestlige venstresida denne «emosjonaliteten» over på oss ukrainere. Men det er ikke er noe galt med emosjoner. Det motsatte av emosjonalitet er ikke rasjonalitet, men likegyldighet. Og så kommer det vanskelige problemstillinger og venstresida glemmer på en eller annen måte alt dette.
Hovedproblemet virker åpenbart for meg, og det er forvirringen av anti-imperialisme og anti-amerikanisme. Alle konflikter blir sett i forhold til et spørsmål om motstand mot USA.
En annen ting som fortsatt er overraskende for meg er forvirringa mellom den russiske føderasjonen og Sovjetunionen. Sjøl om vi kan diskutere Sovjetunionen og hva den riktige vurderinga av den staten bør være, så er Putins Russland på ingen måte Sovjetunionen. Nå for tida er det en fullstendig reaksjonær stat. Man kan ikke unngå å legge merke til hvor mange venstreorienterte forfattere som smyger inn i tekstene sine kommentarer og argumenter som avslører at de fortsatt ser på Russland som Sovjetunionen. Dette sjøl om de rasjonelt erkjenner at Putins regime er reaksjonært, konservativt, nyliberalt, og så videre. Og så, boom, plutselig så plumper de ut noe om at USAs støtte til Ukraina er en slags hevn mot Russland for den bolsjevikiske revolusjonen. Vel, for noe tull! (latter).
Hvilke råd vil du gi til den vestlige venstresida?
En betydelig del av venstresida har tatt en absolutt tvilsom posisjon. De som bruker tida si til å argumentere for støtte til Ukraina, gjør tross alt det rette. Venstresida er i krise overalt. Det er bare det at et sted er det helt kaos, som her, og et annet sted er det bedre, som i vesten. Hvis jeg skulle gi noen generelle råd, vil jeg anbefale å være mindre oppmerksom på hvilken abstrakt posisjon som er riktig, og fokusere mer på praktisk handling for å hjelpe oss med å klatre ut av det hullet vi er i.
Også i vår egen organisasjon inntok vi, inntil 2022, forskjellige posisjoner til krigen i Donbass. Noen ganger var det vanskelig å forene disse følelsene. For ikke å eskalere situasjonen sensurerte vi oss ofte. Et av argumentene mine er, la oss ikke krangle om ting vi ikke kan påvirke. Venstreorienterte oppfører seg ofte veldig nedlatende, de anser seg sjøl som de eneste fornuftige og kritiske. Likevel, fra innsida, trenger du bare å undersøke hvor mye av dette som er innlærte forklaringer. Se for eksempel hvordan noen venstreorienterte artikulerer sin posisjon og strategi i debatter. I stedet for å analysere spesifikke forhold, gjentar de ofte bare mønstre henta fra en helt annen kontekst og tid, som ikke passer til situasjonen i det hele tatt. Vi må bort fra disse malene. Marxisme er ikke et dogme, men av en eller annen grunn reduserer for mange marxister i praksis marxismen til en ren repetisjon av etablerte dogmer. «Ingen krig,- bortsett fra klassekrig» og så videre.
En typisk situasjon oppsto da den tyske delegasjonen fra Die Linke fra Forbundsdagen ankom i fjor vår. Inntil da hadde deres holdning til våpenforsyninger vært fullstendig negativ. Da de dro sa lederen i gruppa at de hadde revurdert noen av sine synspunkter etter erfaringa i Kjiv. For eksempel at ukrainerne helt klart trenger missilforsvar. Det samme missilforsvaret som de hadde nektet å levere til da, beskyttet dem faktisk i Kjiv! Og så, mer enn et år etter invasjonen, innså de hvor nødvendig det var. Det tok dem lang tid å komme til denne forståelsen, og det er fortsatt mye de trenger å forstå (latter). Men dette er i det minste det grunnleggende minimum.
Er det noe du vil si til den tsjekkiske venstresida, for eksempel i forhold til den ekstreme pasifismen du nevnte?
Den tsjekkiske venstresida har den historiske erfaringa med undertrykkinga av Praha-våren, så jeg forstår ikke hvorfor de ikke finner mer forståelse for vår trass. Kanskje er det på grunn av en total avhengighet av vestlig venstreorientert teori. Ærlig talt var det nøyaktig det samme i vårt land, og i noen aspekter er det fortsatt det samme i dag.
Etter 1989 var det veldig deprimerende med venstresida i Ukraina, og vi så desto mer i retning av hva vestlige forfattere skrev. Hos Spilne (Commons) gjør vi også oversettelser. Men på et visst tidspunkt forstår og føler man at vi trenger en slags avkolonisering av oss sjøl. 24. februar 2022, dagen for den russiske invasjonen, ble også et øyeblikk av intellektuell frigjøring for oss. Det er nødvendig å være mer kritisk til hva vestlige forfattere skriver, som vi åpent innrømmer at vi har lært mye av , men vi har en noe annen kontekst. Vi må ikke være redde for å se det fra et lokalt perspektiv. Og dette inkluderer å utvikle en lokal analyse av ideene til vestlige venstreorienterte forfattere.
I det lokale venstreorienterte miljøet har vi også, ,til skade for oss sjøl, mange ganger bare gjentatt synspunktene til den vestlige venstresida. De to problemene med moderne venstrepolitikk er historisk rekonstruksjon og vedtakelse av trender.
Folk leser hundre år gamle forfattere og utroper seg selv som marxister eller feminister i henhold til de klassiske tekstene.. Verden har endra seg mye og folk leser klassikerne for bokstavelig, sjøl når de egentlig ikke passer de nåværende forholdene lenger.
Og for det andre, venstresida klarer ikke å stoppe med vanen med å adoptere trendy vestlige kulturkriger eller subkulturer. I 2016 bestemte to venstreaktivister, ved et arrangement i Ukraina seg for å gaule slagordet «Penger til utdanning, ikke til krig». Bare det at det kom fra en helt annen kontekst, fra Italia, som har vært involvert i imperialistisk aggresjon. I vårt tilfelle er Ukraina først og fremst et offer for en annen stats aggresjon. Kort sagt: det var en katastrofe. Konsekvensene for den lokale venstresida var rett og slett forferdelige. Vi var allerede i en vanskelig situasjon etter 2014, og denne ene handlingen, ett slagord, gjorde ting mye verre. Så ja, vi gjorde mange feil. Det er sant at noen av oss også trakk feil konklusjoner. Vi har også mye å lære. Men samtidig har vi lært noen ting av vår bitre ukrainske erfaring.