Publisert på bloggen «Red Mole Substack», 11. februar 2026. (Linker er lagt til av oss) Dette er del 3 i en serie blogginlegg, kalt «Med Washinton og Moskva». Del 1 finner du her, ogdel 2 her.
I tre år debatterte deler av den vestlige venstresida Ukraina. De debatterte det i konferansesaler og på Zoom-samtaler, i redaksjonelle møter og på podkaster. De debatterte om det var en stedfortrederkrig eller en reell en, om våpen forlenga eller forkorta nedslaktinga, om NATO-utvidelsen provoserte fram invasjonen eller bare gikk forut for den. De debatterte med enorm sjøltillit. De debatterte nesten uten å referere til hva ukrainerne sjøl sa.
Den æraen er over. Trump-Putin-forliket, som er dokumentert i del 1 og 2 av denne serien, har gitt det resultatet «antikrigs»-venstresida krevde: forhandlinger, territoriale innrømmelser, rehabilitering av russisk aggresjon som et fullbyrda faktum. Og de menneskene som ble utlevert i prosessen har noe å si om det.
Denne delen av denne artikkelserien snur den vanlige dynamikken på hodet. Det er ikke enda en vestlig kommentar om Ukraina. Det er dommen til ukrainske og russiske sosialister på en vestlig venstreside som hevda å snakke i deres navn, samtidig som de i praksis overlot dem til å bli delt mellom imperier. Dette er ikke ofre som trygler om sympati. De er politiske aktører, organisatorer og teoretikere som kjemper en krig på to fronter samtidig, og deres dom er knusende.
Den andre fronten
Det første den vestlige venstresida i «stedfortrederkrigen» aldri forsto, eller aldri ville forstå, er at ukrainske sosialister ikke er en Zelenskyj-heiagjeng. Det har de aldri vært. Fra de første ukene av invasjonen formulerte organisasjoner som Sotsialnyi Rukh (Sosialbevegelsen) det de kaller «tofrontkampen»: mot russisk militæraggresjon og mot Zelenskyj-regjeringas angrep, i krigstid, på arbeidernes rettigheter. Dette skillet er enormt viktig, fordi det ødelegger det campistiske alibiet. Du kan ikke hevde å avvise «begge sider» når menneskene du nekter å støtte allerede kjemper mot begge sider.
Den andre fronten er reell og ondsinna. I juli 2022, mens ukrainske soldater holdt linja øst for Kharkiv, vedtok Verkhovna Rada [parlamentet] lov 5371. Lovgivninga innførte «kontraktfesta arbeidsforhold» for bedrifter med færre enn 250 ansatte, og undergravde dermed arbeidslivsloven for omtrent 70 prosent av den ukrainske arbeidsstyrken. Arbeidsgivere kan nå omgå kollektive avtaler fullstendig og forhandle individuelle kontrakter som fratar standard beskyttelse. Ukrainas konføderasjon av frie fagforeninger [KVPU] fordømte den. ITUC og ETUC karakteriserte det som et «vedvarende angrep på fagforeninger, motivert av oligarker tilhørende det regjerende partiet». En ukrainsk soldats innlegg på sosiale medier, sirkulert av Sotsialnyi Rukh, fanget raseriet: mens gruvearbeidere, metallurger, lærere og leger forsvarer Ukrainas frihet ved fronten, «stikker de velforde bakgårdsrottene i Verkhovna Rada kniven i ryggen på oss».
Det blir verre. Det foreslåtte utkastet til arbeidslovgivning for 2024–2025 tar sikte på å institusjonalisere restriksjoner i krigstid som permanente elementer i økonomien. Vitalii Dudin, Sotsialnyi Rukhs leder, kaller dette «det største angrepet på arbeidernes rettigheter» i landets historie. Siden fullskala-invasjonen startea, har 2747 arbeidere blitt skada og 677 drept på jobben; mange har ikke mottatt statlig lovet kompensasjon. Fagforeningsorganisatorer har blitt vernepliktige. Fagforeningseiendommer som brukes til å huse tusenvis av interne flyktninger, står overfor beslaglegging. Å organisere en protest under krigsrett, rapporterer Dudin, er «mye mer følelsesmessig belastende» når aktivister må bevise sin rett til å stå på gata og demonstrere.
Så har vi gjeldsfella. Ukrainas offentlige gjeld har eksplodert fra 51 prosent av BNP før invasjonen til over 104 prosent innen slutten av 2025. IMFs utvida finansieringsfasilitet på 15,6 milliarder dollar kommer pakka inn i 325 betingelser: privatisering av statlige foretak, pensjonskutt, ytterligere «fleksibilisering» av arbeidsmarkedet. Privatiseringa av United Mining and Chemical Company, en strategisk titanprodusent, i 2024 ble solgt til en pris knapt over startbudet til en enkelt auksjonsdeltaker. Sosialistiske kritikere kaller det «akkumulering ved fratakelse» forkledd som modernisering. Mineralavtalen mellom USA og Ukraina gir amerikansk kapital 50 prosent inntektsdeling og fortrinnsrett over ukrainske litium- og titanreserver. Dudin beskriver dette rett ut som «amerikansk kapitals ønske om ubegrena tilgang til ukrainske mineralressurser».
Og vernepliktskrisa avslører en klassedimensjon som myndighetene helst vil skjule. Forslag om «økonomisk reservasjon», som tillater bedrifter å frita ansatte fra militærtjeneste mot en betydelig avgift, betyr i praksis at de velstående kjøper seg ut mens de folkelige klassene kjemper. Sotsialnyi Rukh formulerer dette riktig: det er en «krig for de fattige». Familier til soldater som har kjempet siden februar 2022, uten rotasjon, har protestert i over elleve byer.
Dette er virkeligheten den campistiske venstresida aldri kunne akseptere. Ukrainske sosialister krever våpen for å bekjempe Russland, og de krever oppheving av lov 5371. De vil ha våpen til sjølforsvar, og de vil ha gjeldssletting. De bekjemper invasjonen, og de kjemper mot IMF. Ingen komfortabel «begge sider»-formel kan romme dette.
Det krever noe Stop the War Coalition og Democratic Socialists of America International Committee aldri har vært villige til å tilby: solidaritet med en kamp som nekter å passe inn i deres eksisterende geopolitiske kategorier.
Dommen
Ukrainske sosialister har ikke vært tilbakeholdne med å nevne navn. Kritikken deres av den vestlige venstresida er spesifikk, kildebasert og rasende.
Denys Pilash, statsviter og medlem av Sotsialnyi Rukh, har vært den skarpeste stemmen. I sitt intervju med Federico Fuentes for Links i mars 2025 karakteriserte Pilash møtet mellom Trump og Zelenskyj som et forsøk på å «ydmyke ikke bare Zelenskyj, men også Ukraina og dets folk», der Trump og Vance opptrådte som «bøller som tok parti for en annen bølle». Men Pilash forbeholder sin mest spisse kritikk til de vestlige progressive som støtter en slik avtale ut fra et ønske om å få slutt på nedslaktinga. Denne tankegangen, argumenterer han, representerer et «klart brudd med venstreorientert politikk», der klasseanalyse erstattes med «kynisk realpolitikk».
Så stiller Pilash spørsmålet som bringer rommet til taushet:
«Hvis dette er en stedfortrederkrig, -på vegne av hvem fører Ukraina krig nå? USA er åpenbart ikke på Ukrainas side; de nærmer seg Russland.»
Stedfortrederkrig»-rammeverket misforsto ikke bare konflikten. Det ble forelda i det øyeblikket Washington og Moskva satte seg ned for å dele Ukraina mellom seg. Og organisasjonene som brukte tre år på å implementere dette rammeverket, hadde ingen analytiske verktøy igjen for å forstå hva som skjedde.
Pilash kobler Ukrainas deling til en bredere «global akse av ekstrem reaksjon» leda av Trump, Putin og Netanyahu, definert av en «sjåvinistisk, ekskluderende visjon» som søker å demontere de sosiale framskrittene fra det tjuende århundre. Hvis venstresida er «OK» med denne aksens planer for Ukraina, argumenterer han, støtter de implisitt lignende planer for det palestinske folket, siden begge involverer «imperialistiske makter som ensidig bestemmer skjebnen til mindre nasjoner». Selektiviteten til campistisk antiimperialisme, som hevder å støtte Palestina samtidig som den svikerUkraina, kollapser under denne analysen.
Taras Bilous, redaktør i Commons og soldat i Territorial Defence Forces, satte premissene for denne debatten allerede i februar 2022 med sitt «Brev til den vestlige venstresiden fra Kyiv», publisert i Dissent . Innen 2025 hadde frustrasjonen hans blitt dypere, til noe som minte om forakt. I november skrev Bilous i Jacobin at «vestlige løfter om å hjelpe Ukraina med å kjempe til den endelige seieren klinger stadig mer hult», mens mye av den internasjonale venstresida hadde trukket seg tilbake til «pasifistiske formler» som skyldte på NATO og det «nynazistiske oligarkiske regimet i Kyiv». Han og kollegene hans i Commons framstiller Trump-Putin-forhandlingene som intet mindre enn ei«deling av Ukraina over hodene på ukrainere».
Bilous’ posisjon er forankra i noe den vestlige venstresida ofte glemmer: den fysiske virkeligheten. «Hvis vi ikke slutta oss til de væpna styrkene», sa han til International Viewpoint, «ville venstresida i Ukraina opphøre å eksistere.»
Dette er ikke teoretisk. Russisk okkupasjon betyr likvidering av uavhengige fagforeninger, sosialistiske organisasjoner, feministiske grupper og alle demokratiske rom som ukrainske arbeidere har bygget siden uavhengigheten. Når SWP eller Morning Star etterlyser en «forhandla fred», etterlyser de fysisk ødelegging av nettopp de bevegelsene de hevder å stå sammen med.
Hanna Perekhoda, akademiker og aktivist, har bidratt med den teoretiske arkitekturen for å forstå hvorfor den vestlige venstresida tok feil. Hun identifiserer «Westsplaining» som en form for intellektuell kolonialisme, en «epistemisk urettferdighet» som bringer de som er direkte berørt av russisk aggresjon til taushet. Abstrakt pasifisme, argumenterer hun, fører til «uansvarlige løsninger i praksis». Perekhoda henvender seg direkte til DSA og andre vestlige organisasjoner:
«De som snakka om ‘NATO-aggresjon i Ukraina’, og som ikke kunne se russisk aggresjon, motsatte seg bare vestlig innblanding, mens de ignorerte, eller til og med støtta, Russlands engasjement.»
Og Oleksandr Kyselov, som skrev det viktigste ukrainske sosialistiske dokumentet fra 2025 i International Viewpoint, gir det strategiske rammeverket for det som kommer videre. Hans konsept om den «minst urettferdige freden» erkjenner den uutholdelige militære virkeligheten samtidig som det nekter å gi opp sosialistiske prinsipper.
Kyselov retter særlig kritikk mot venstresida i Europaparlamentet, som med få unntak avsto fra å stemme eller stemte mot fredsresolusjoner for Ukraina seint i 2025, og foretrakk å «fordømme militarismen» mens en imperialistisk aggressor fortsatte sitt angrep.
Den vestlige venstresida argumenterer han, fokuserte på å «skylde Europa for å sabotere diplomatiske anstrengelser» snarere enn å anerkjenne den eksistensielle trusselen som utgjøres av det han korrekt identifiserer som Kremls «nyfascistiske regime».
Stemmer fra den andre siden av gjerdet
Den russiske antikrigsvenstresida inntar en posisjon som får den campistiske «begge sider»-holdninga til å virke ikke bare feilaktig, men også obskøn. Dette er folk som risikerer årevis i fengsel for å si det Andrew Murray og Lindsey German fritt kan nekte å si fra komforten på Londons plattformer. Og undertrykkinga er ikke abstrakt. Den er statistisk, systematisk og eskalerende.
Tenk på tallene. I 2021, det siste året før krigen, resulterte omtrent 40 prosent av domfellelsene i politisk motiverte saker i fengselstraffer. Innen første halvdel av 2025 hadde tallet steget til 67 prosent. Gjennomsnittsstraffen i politiske saker økte fra seks år til åtte. OVD-Info rapporterer om over 20 000 arrestasjoner for antikrigsholdninger.
Staten har gått fra å drive politiarbeid i protest til noe kvalitativt annerledes: permanent fjerning av dissidenter fra samfunnet. Lengden på dommer for antikrigsaktivitet overstiger nå ofte dommene for drap. Ruslan Sidiki, dømt for jernbanesabotasje med sikte på å bremse våpentransport til fronten, fikk tjueni år. Ikke for å avskrekke. For å sende et budskap.
Den russiske sosialistbevegelsen forsto denne utviklinga. Tvunget til å oppløse sine formelle strukturer tidlig i 2025 etter å ha blitt utpekt som en «utenlandsk agent», utstedte RSM en uttalelse med tittelen «Mot halvsolidaritet og falsk pasifisme» før den ble forbudt.
RSM fordømte vestlige venstreorienterte som hevder å motsette seg «begge sider», og argumenterte for at en slik posisjon effektivt stiller seg på aggressorens side ved å nekte offeret muligheten til sjølforsvar.
Analysen deres er utvetydig: Putins invasjon er en «koloniseringskrig» der den tidligere kolonien nekter å forbli en koloni. «Den eneste måten russerne kan avslutte denne krigen på», argumenterte de, «er å overbevise soldatene om å slutte å kjempe.»
Deres sju strategiske krav er verdt å liste opp, fordi de representerer det stikk motsatte av hva den campistiske venstresida tilbød: økte våpenoverføringer til Ukraina, fullstendig russisk tilbaketrekning til 1991-grensene, sletting av Ukrainas gjeld, asyl for desertører og dissidenter, sanksjoner retta mot elitene og avskaffing av hemmelig diplomati. Hvert krav setter russiske sosialister i direkte konfrontasjon med sin egen stat. Alle krav ble ignorert av de vestlige organisasjonene som hevda å snakke for fred.
Ilya Budraitskis, politisk teoretiker og en sentral skikkelse i den russiske antikrigsvenstresida som nå skriver fra eksil, har gitt en innflytelsesrik analyse av splittelsen innen russisk sosialisme. Han skiller mellom «sosialisme ovenfra», den ovenfra-og-ned-styrte statspolitikken til Det russiske føderasjons kommunistpartiet, som entusiastisk har støtta invasjonen, og «sosialisme nedenfra», som ser på frigjøring som massenes egenaktivitet. Budraitskis har direkte utfordra det han kaller «amerikansk eksepsjonalisme» på venstresiden: synet om at «alt USA gjør er dårlig» er rett og slett for grovt til å gripe en virkelighet der «det vi faktisk ser er russisk imperialisme».
Han beskriver den campistiske-posisjonen som «idiotenes anti-imperialisme»: et rammeverk som ignorerer Øst-Europas folk sin handlekraft og lar være å ta innover seg den historiske bakgrunnen for russisk ekspansjonisme.
Feministisk antikrigsmotstand representerer noe helt nytt. FAR/FAS ble grunnlagt 25. februar 2022, dagen etter invasjonen, og avviste de hierarkiske lederskapsmodellene som den russiske staten historisk sett har vært i stand til å «halshugge». I stedet opererer de som et horisontalt, cellebasert nettverk som, innen slutten av 2022 , forener over 45 separate feministiske grupper over hele Russland og i utlandet. Beslutninger tas gjennom kollektiv avstemning. Det finnes ingen sentral leder å arrestere. Dette er ikke et designvalg som alene springer ut fra ideologi; det er en overlevelsesstrategi.
FAS’ taktiske innovasjon fortjener oppmerksomhet fordi den demonstrerer hvordan motstand ser ut når alle lovlige muligheter er stengt. Kampanjene deres er utforma rundt det de kaller «depersonalisert og desentralisert motstand». Aktivister skriver antikrigsslagord på pengesedler som går gjennom tusenvis av hender og ikke kan spores. Kampanjen «Kvinner i svart» oppfordrer kvinner til å bruke sørgeklær på offentlige steder som et tegn på sorg over krigen: prøv å kriminalisere det. Zhenskaya Pravda (Kvinners sannhet), deres samizdat-avis, etterligner utseende til gratis nabolagsaviser for å unngå mistanke samtidig som den har radikalt antikrigsinnhold. Dette er taktikken til folk som har tilegna seg lærdommen om at synlig protest betyr fengsel og har tilpassa seg deretter.
Den ideologiske konfrontasjonen med den vestlige venstresida toppa seg tidlig. I 2022 signerte 151 internasjonale feminister et manifest med tittelen «Feministisk motstand mot krig», der de oppfordra til «militaristisk deeskalering» og en slutt på våpenoverføringer. FAS og deres ukrainske motparter avviste dette umiddelbart og så på det som et krav om ukrainsk overgiving.
De signerte et motmanifest: «Retten til å gjøre motstand». Bare tittelen i seg sjøl er en irettesettelse. Den insisterer på legitimiteten til væpna sjølforsvar for de undertrykte, og den ble signert av folk som risikerer arrestasjon for å uttrykke det.
I mellomtida har eksilinfrastrukturen blitt sin egen form for motstand. «Arken» (Kovcheg), grunnlagt av menneskerettighetsadvokaten Anastasia Burakova, er det største initiativet som støtter russere som har forl Russland på grunn av sin antikrigsholdning. Prosjektet betjener en halv million mennesker. Det har 52 senger i knutepunkter over hele Jerevan og Warszawa for aktivister som ankommer uten noe. Det har behandla over 120 000 juridiske forespørsler. Det har gitt psykologisk rådgivning til 5000 emigranter som håndterer traumet ved fordrivelse. Og det opererer under den konstante skyggen av transnasjonal undertrykking: i land med visumfrie regimer som Georgia og Armenia, er risikoen for kidnapping eller utenomrettslig press fortsatt reell. FSB[den russiske sikkerhetstjenesten] bruker informantnettverk for å spore høyprofilerte aktivister. De bruker familiene til eksilpersoner i Russland som gisler. Sikkerhet er relativt. Eksil er ikke frihet.
Og så har vi den radikale undergrunnen. «Stopp vognene»-bevegelsen har sabotert jernbanelinjer i Russland og Belarus for å bremse transporten av ammunisjon til fronten. «Solidaritetssonen»-prosjektet, grunnlagt i 2022, gir juridisk og økonomisk hjelp til de som har engasjert seg i direkte aksjoner mot militær infrastruktur, og støtter for tida over 40 personer. I motsetning til tradisjonelle menneskerettighetsorganisasjoner som bare forsvarer «fredelige» demonstranter, erkjenner Solidaritetssonen at når fredelige demonstranter risikerer åtte års fengsel, blir grensa mellom lovlig og ulovlig motstand en luksus påtvunget av de som ikke møter noen konsekvenser for sin passivitet.
Den moralske asymmetrien kunne ikke vært større. Russiske antikrigssosialister risikerer straffer som er høyere enn straffene for mord.
Loven om»utenlandske agenter» ble utvida i 2022 og skjerpet i 2025, gjør offentlig aktivitet som utfordrer staten straffbar, sperrer utpekte personer fra inntektene sine, og forbyr dem politiske verv, undervisning ved universiteter og arbeid med ungdom. Russere har nå forbud mot å søke etter «ekstremistisk» innhold på nettet. Sensurbyrået Roskomnadzor har begynt å begrense VoIP-samtaler på Telegram og WhatsApp. Dette er hva Oleg Orlov fra Memorial beskrev i sin avsluttende uttalelse:
«Det er ikke bare offentlig kritikk som er forbudt, men enhver uavhengig tanke. Det finnes ikke noe privatliv lenger.»
Vestlige campister risikerer Twitter-kritikk. Når Andrew Murray fra Stop the War nekter å kreve russisk tilbaketrekning på en London-konferansescene, utøver han en frihet som russiske sosialister har blitt fengsla for å ha forsøkt å utøve. Det minste han kunne gjøre er å bruke den friheten ærlig.
Hva solidaritet egentlig krever
Ukrainske og russiske sosialister har ikke bare kritisert den vestlige venstresida. De har formulert, med betydelig presisjon, hvordan ekte solidaritet ville se ut. Brussel 2025-erklæringen, lansert av aktivister fra over tjue land, gir rammeverket:
Ubetinget gjeldsslettelse. Ikke restrukturering, ikke forlengede avdragsfrie perioder, ikke konsesjonelle lån: sletting. Ukrainas statsgjeld, som nå overstiger 100 prosent av BNP, må avskrives fullstendig. Som Dudin uttrykker det: «gjeldsåket bør kastes i historiens søppelbøtte, sammen med hæren av russiske inntrengere.» Alt annet dømmer en generasjon ukrainske arbeidere til å betale for sitt eget forsvar, mens vestlige kreditorer krever renter.
Våpen til selvforsvar med demokratisk styring.. Ukrainske sosialister krever våpen fordi militærmakt må møtes med militærmakt, inntil invasjonen er beseira. Dette er ikke et krav om blanke sjekker til Zelenskyj-regjeringa. Det er et krav forankra i det samme prinsippet som førte til at sosialister støtta våpen for det republikanske Spania: et folks rett til å motstå fascistisk erobring.
Motstand mot IMFs og EUs strukturelle tilpasning. De 325 vilkåra knytta til internasjonal utlån må utfordres av vestlige fagbevegelse og venstrepartier. Å oppheve lov 5371 og trekke tilbake utkastet til arbeidslov bør være ufravikelige krav for ekte solidaritet.
Konfiskering av frosne russiske statlige og oligarkeiendeler for gjenoppbygging under demokratisk kontroll. Ikke kanalisert gjennom BlackRock-designede investeringsselskaper. Ikke filtrert gjennom G7-koordineringsplattformer som omgår det ukrainske sivilsamfunnet. Overført direkte for sosial gjenoppbygging administrert gjennom demokratiske institusjoner og arbeiderråd.
Tilflukt og materiell støtte for russiske antikrigsfanger i eksil. Nettverkene som er etablert i Tbilisi, Vilnius og Jerevan trenger finansiering. Samvittighetsnektere trenger beskyttelse. Politiske fanger trenger støtte. Den russiske antikrigsbevegelsen er ikke en abstraksjon; det er spesifikke mennesker i spesifikke byer som trenger spesifikk materiell hjelp.
Støtte til ukrainske arbeiderbevegelser mot krigstidsangrep på arbeiderrettigheter. Direkte solidaritet med Føderasjonen av fagforeninger i Ukraina (FPU), Konfødrasjonen av Frie Fagforeninger i Ukraina (KVPU) feministiske organisasjoner som Bilkis og Feminist Workshop, og helsearbeiderforeningen «Vær som oss!/ «Vær som Nina«. Solidaritet nedenfra, ikke transaksjoner mellom stater.
Ingenting av dette dukket opp i noen Stopp krigen-resolusjon. Ingenting av det var med i noen posisjonsnotater fra DSA International Committee. Ingenting av det ble diskutert på noe CODEPINK-webinar.
Organisasjonene som hevda å stå for fred hadde ingenting å si om klasseinnholdet i freden de krevde.
Anklagen står fast
Tittelen på denne artikkelen er ikke metaforisk. «Dere svikta oss» er en faktabasert beskrivelse av hva som skjedde. Den vestlige «antikrigs»-venstresida brukte tre år på å motsette seg våpen, kreve forhandlinger og insistere på at Ukrainas motstand bare var en NATO-stedfortrederoperasjon. Trump-Putin-forliket leverer nettopp det programmet: territoriale innrømmelser, demilitarisering, økonomisk utnytting fra begge imperialistmaktene og rehabilitering av annektering som et akseptabelt instrument for statskunst.
Den campistiske venstresida forårsaka ikke dette resultatet. Den er ikke så mektig. Men den ga ideologisk dekning for det. Den normaliserte rammene som gjorde delinga tenkelig. Den fortalte en generasjon vestlige aktivister at ukrainsk sjølråderett var mindre viktig enn å motsette seg NATO, – at motstand mot russisk kolonisering var sekundært til motstand mot vestlige våpenleveranser, – at menneskene som ble bomba på en eller annen måte var mindre verdige solidaritet enn de geopolitiske abstraksjonene som ble debattert.
Ukrainske sosialister som kjempet på to fronter, mot russiske bomber og IMF-betingelser samtidig, fortjente noe bedre fra den internasjonale venstresida. Russiske antikrigssosialister som risikerer fengsel og eksil for å motsette seg sin egen regjerings imperialisme, fortjente bedre. De fikk pressemeldinger om «Stopp krigen» og DSA-avholdende stemmer.
Del 4 av denne serien vil undersøke den teoretiske konkursen som ga dette resultatet: den analytiske feilen som førte til at organisasjoner som hevda arven etter revolusjonær internasjonalisme, forveksla Serbia 1914 med Irland 1916. Men den teoretiske analysen er bare viktig på grunn av hva det kosta i praksis. Og de som betalte denne kostnaden har nå felt sin dom.
Den er ikke tilgivende. Det burde den heller ikke være.